Hjernen+tarmen=sant

Du har høyst sannsynlig fått med deg det faktum at jeg er litt over middels opptatt av tarmen. Jeg finner denne delen av kroppen umåtelig interessant, ja nesten litt magisk. Hele livet har nemlig mitt personlige fordøyelsessystem vært litt vaklevorent. Mine kroniske tarmsykdommer har satt meg i mang en pinlig, men også hysterisk morsomme situasjoner. Da den søte tyske medisinstudenten Giulia Enders lanserte boka "Sjarmen med tarmen", var jeg i himmelrike. En bok som gjorde den før så pinlige og frastøtende tarmen til et helt legetimt tema i lunsjen! Første gang jeg leste kapitlet om sammenhengen mellom tarm og hjerne var jeg som forhekset. Det var nå holdepunkter for mine påstander! Symptomene fra hodet og resten av kroppen var ikke lenger bare noe jeg "følte", eller innbilte meg. Jeg satt med beviset i mine hender, og jeg tenkte at nå, endelig, kommer sannheten for en dag.

Tarmen vår har et eget komplisert nettverk av nerver, det finnes bare ett organ som har et tilsvarende avansert nervesystem- nemlig hjernen. Det er veldig urimelig å anta at tarmen skulle inneha et slik nettverk, med signalstoffer, materialer til isolering av nerver og koblingsmåter, uten at det skulle ha en hensikt. Hvis hensikten kun var å transportere næring, rape, eller slippe ut en fjert, ville nervesystemet her, være sløsing av energi. Mer og mer forskning foregår på dette feltet, og mye kan tyde på at den gode gamle "magefølelsen" ikke er noe å kimse av.

"Den svømmende musen" er et interessant eksperiment når det gjelder depresjon. En mus blir plassert i et kar med vann, slik at det ikke når ned til bunnen med føttene. Hvor lenge vil musen fortsette å svømme? Mus med depressive tendenser slutter nemlig å svømme etter en kort stund. Slike mus blir prøvekaniner for nye antidepressiva, hvis musen svømmer lenger enn den gjorde først, vil det antyde at medikamentet kan ha en effekt. En irsk forsker ved navn John Cryan ønsket å teste om bakterien Lactobacillus rhamnosus JB-1 hadde noen innvirkning på de svømmende musene. Ikke bare svømte de lenger, og var mer optimistisk, men også stresshormonene i blodet sank. I tillegg klarte disse musene hukommelses- og innlæringstestene betydelig bedre enn kontrollgruppen. Men hvis forskerne kuttet vagusnerven, var det ikke lengre noen forskjell mellom gruppene!

Nervus vagus er den raskeste og mest signifikante veien mellom tarm og hjerne. Vagus kalles på folkemunne "den vandrende nerven", fordi den løper gjennom nyrene, bukspyttkjertelen, lever, milt, hjerte, lunger, i tillegg til mage, tarm og hjerne. Har du noen gang opplevd å klø i halsen, etter å ha renset ørene med en vattpinne? Da har du kommet borti denne svært viktige nerven. Siden 2010 har det i Europa vært tillatt å benytte en såkalt vagusnervestimulator (en slags pacemaker), som behandling ved depresjon.

Hjernen trenger informasjon fra tarmen, siden dette systemet er lokalisert cirka midt i kroppen. Her er det som regel mye liv og røre, litt som i et flytårn. Signaler, anrop, omdirigering, jubel, kriser og kansellering. Når vi er baby, er det svært tydelig at "jeget" består av både tarm og hjerne. (Tenker med skrekk og gru på kolikkbarn...!) Etterhvert som vi blir eldre, oppleves verden mer gjennom alle sansene. Hvis kebaben er dårlig, hiver vi oss ikke ned på gulvet og strigråter (spørs kanskje litt om det er en veldig sen lørdagskveld). Men, tarmen slutter ikke å påvirke oss, selv om vi blir voksne. Den gjør det bare på en litt mer subtil måte, og kanskje flere dager etter årsaken, noe som gjør det utfordrende å sette fingeren på hvorfor du føler som du gjør.

Det er ikke all informasjon som sendes fra tarm til hjerne, kun det som ansees som viktig nok. Hos pasienter som lider av IBS- Irritabel Tarm Syndrom, skaper koblingen mellom tarm og hjerne problemer. Ved hjelp av hjerneskanninger (såkalte MR), ble det tatt bilder av mennesker med IBS, mens det ble blåst opp en liten ballong inni tarmen. Hos mennesker uten IBS fikk man et normalt hjernebilde. Hos de syke så man derimot en tydelig aktivitet i et emosjonelt område av hjernen, hvor man vanligvis bearbeider ubehagelige følelser. Pasientene følte seg ille til mote, uten å ha gjort noe galt! Hos disse pasientene er det ikke overraskende også større risiko for angst og depresjonslidelser. Dette gjelder også for andre tarmsykdommer, som feks. ulceriøs kolitt og morbus chron.

Før jeg gir meg må jeg bare ta med en siste overraskende kobling mellom hjerne og tarm. I forrige innlegg "Å være mamma..." fortalte jeg om den økende andelen antidepressiva som er tatt i bruk de siste årene. Antidepressiva har som mål å øke "lykkehormonet" serotonin, slik at depresjonsplager kan reduseres. Det kom nok som en overraskelse på svært mange da forskning viste at over 90 % av kroppens serotonin ble produsert i tynntarmen og ikke i hjernen! Og gjett hvem som bestemte hvor mye "lykkehormon" det skulle lages? Det var visse typer tarmbakterier som var sjefen!

Neste gang du oppsøker terapi, kanskje du skal vurdere å legge magen, og ikke bare hodet på divanen?

Kilde: Sjarmen med tarmen, Giulia Enders 2015