Å akseptere sykdommen

Hadde noen bare turt å nevne aksept, like etter at jeg hadde fått diagnosen, hadde det vært en viss risiko for at jeg hadde klappet til vedkommende. Jeg var i sjokk, tenkte at nei, dette kunne vel ikke stemme? At jeg i en alder av 34 år, nå var 50-80% funksjonshemmet, med kun 5% sjanse for å bli helt frisk?!! Det var ikke til å begripe, det var jo ikke slik jeg hadde planlagt at livet skulle bli?!! Etter sjokket, gikk jeg inn i reaksjonsfasen, hvor sorgen og følelsene over alle planene som nå ikke kom til å skje veltet over meg som en flodbølge. Jeg strigråt, skrek, var forbannet, redd og trist om hverandre. Kunne ikke forstå hvordan livet skulle kunne gå videre, klarte ikke å se for meg en fremtid med dette monsteret av en sykdom som jeg visste skulle henge ved meg, kanskje til døden skilte oss ad. Jeg begynte å hate kroppen min, følte at den hadde bedradd meg. "Jeg skal vise deg, din udugelige kropp"! Så jeg kjempet i mot, presset meg hardt, medisinerte meg for å overdøve symptomene og prøvde å late som om sykdommen ikke eksisterte. Det fungerte overhodet ikke, resultatet var (selvsagt), at jeg ble enda dårligere, noe som førte meg ned i et dypt hull, både psykisk og fysisk. Etter å ha vært i mørket (bokstavelig og billedlig talt)i nøyaktig fire uker, og fem dager, begynte jeg å kjenne at kreftene kom tilbake, og jeg innså at strategien om å fornekte sykdommen bare gjorde livet enda mer miserabelt. Jeg måtte finne en annen måte å leve på, og slutte å overforbruke de få ressursene jeg faktisk hadde. Så jeg prøvde å finne glede i små ting som ikke krevde mye, aktiviteter som jeg tidligere verken hadde hatt tid eller overskudd til å gjøre før jeg ble syk. Synge, lese bøker, høre på musikk, ta badstu, høre på podcaster og (sjokkerende) rydde i skuffer og skap. Jeg hadde nå beveget meg inn i reparasjonsfasen. Mindre tid ble brukt på å gruble over situasjonen, og jeg kjente at jeg sakte, men sikkert begynte å se fremover. Jeg hatet ikke lenger kroppen min, men fikk medlidenhet for alt den hadde gått gjennom, og en slags merkelig takknemlighet for at jeg fortsatt var i live. Jeg innså at den beste strategien var å starte der hvor jeg faktisk befant meg, og akseptere situasjonen slik den var nå. Nyorienteringsfasen er for mange siste ledd i sorgprosessen, men det er også vanlig å vandre litt frem og tilbake mellom de ulike fasene. Blir du stående for lenge i reaksjonsfasen (fase to), kan det være lurt å be om hjelp for å komme videre.

Å akseptere sykdommen handler om elske deg selv akkurat slik du er, noe som kan være skikkelig tøft når du har en kronisk sykdom.Mange tror at aksept er det samme som å gi opp, et nederlag, men dette stemmer ikke. Du slutter å kjempe imot, og jobber med det du faktisk har. Når vi prøver å utkjempe en krig mot egen kropp, er det en kamp vi dømt til å tape.

Aksept er fred. Fornektelse er en kamp.

Å akseptere situasjonen er å si; "Jeg innser at jeg har smerter i dag, så jeg endrer litt på planen, så jeg får pauser innimellom". Når du gir opp sier du; "Jeg har smerter i dag, så jeg planlegger ingenting og går og legger meg". Aksept er å innse at ryggen din ikke tåler å sitte to timer på kino, og inviterer dermed heller venner på filmkveld slik at du kan legge deg ned på sofaen å hvile samtidig. Aksept er å kjøpe søtt undertøy som er ett nummer for stort slik at det ikke strammer, de dagene du er oppblåst. Å gi opp er å kjøpe bestemortruser og bruke dem til strikken er gått i oppløsning. Aksept er å trene på en måte som kroppen håndterer, å gi opp er å bestemme seg for å aldri trene igjen, siden du likevel ikke kan trene som før. Aksept er å innse at jeg ikke kan jobbe skiftarbeid som en vanlig sykepleier, og oppretter istedenfor kronisksyk.no. Skjønner du nå forskjellen på aksept og resignasjon?

Å akseptere sykdommen, betyr forøvrig ikke at du skal akseptere at nye symptomer dukker opp, siden du allerede er syk. Vær proaktiv, men på en realistisk måte. Aksept er noe som krever øvelse, slik at det bli en vane. For mange hjelper det å føre dagbok. Skriv ned ting som du er skikkelig forbannet over- frustrerende utfordringer som du ikke kan forandre. Feks. "Smerter hindrer meg i å dra på yoga i dag". Skriv så mange punkter du bare vil. Så går du over listen, en del av å akseptere er å tørre å se på de vanskelige tingene, for deretter å kjenne på følelsene dette bringer opp. Så, skriver du hvordan du skal håndtere de ulike utfordringene du står ovenfor, uten å ta sikte på å eliminere eller fikse problemet. Et eksempel: "Jeg aksepterer smertene jeg opplever i dag, men jeg skal bruke verktøyene jeg har til å minimere dem". Du aksepterer dermed situasjonen slik den er nå, og beroliger deg selv med at det er ok. Meditasjon med mantra er en annen måte å øve aksept på. Ditt mantra trenger overhodet ikke å være en mystisk ordsammensetning, satt sammen av en guru i Kathmandu. Det kan være noe så enkelt som "Jeg aksepterer at jeg har hodepine, men jeg har evnene som skal til for å håndtere den". Eler bare "Jeg er ok". Sitt i en stol, med rett rygg, eller hvis du foretrekker å ligge, kan du heller gjøre det. Forsikre deg om at det ikke er noen forstyrrelser de neste fem til ti minuttene. Mobilen som ringer, tven som står på i bakgrunnen, ungene eller mannen som kommer for å spørre om noe som bare ikke kan vente. Lukk øynene, pust dypt, men rolig inn gjennom nesen, så slipper du luften uanstrengt ut gjennom nese eller munn.Bruk litt tid på å roe ned pusten og kroppen. Så begynner du å repetere mantraet ditt inni deg. På innpust "Jeg er", på utpust "ok". I begynnelsen kan det oppleves merkelig og litt kleint, dette er helt vanlig, tanker vil komme og gå mens du holder på. Hver gang det dukker opp en tanke, vennlig led oppmerksomheten tilbake til mantraet og pusten din. Gratulerer! Du har nå utført en meditasjon på aksept! Og, hvis du opplevde å gråte, le, eller få andre reaksjoner mens du holdt på, så kan jeg trøste deg med at det er helt vanlig det også. Med meditasjon gjelder virkelig ordtaket "øvelse gjør mester".

Kilder:

https://nhi.no/psykisk-helse/psykiske-lidelser/sorgreaksjon/

http://www.chronicbabe.com/