Fornuft & føleser

Barn gjør mye rart. De følger instinktene og styres av følelser, og havner ofte i komiske situasjoner som voksne mennesker unngår. Etterhvert som de vokser til og hjernen modnes, kommer fornuften mer på banen. De voksne hjelper også til med å forklare hva som er rett og galt, og rettleder barnet når følelsene tar overhånd. Som på butikken, da min sønn la seg skrikende ned i protest da han ikke fikk ta med seg fem hundehalsbånd hjem. (Og vi har ikke hund engang)! Eller når han var innstilt på kjøttdeig og spaghetti med ketchup til middag, men fikk fiskekaker istedenfor. Kriiiise!

På mange måter er det svært praktisk å være styrt av fornuften, og kulturen vår hedrer på mange måter en slik måte å leve på. Et tips jeg fikk som sykepleierstudent var å bruke minst mulig "jeg føler", under rapporter og i kommunikasjon med leger for å bli tatt mer på alvor. Det å "føle" blir ofte sett på som vagt og upresist, og ikke minst tidskrevende. Svært ugunstig i et stadig mer presserende sykehusmiljø. Men, det betyr ikke at intuisjonen vår er noe som skal undertrykkes til enhver tid. Som dyr har også mennesker instinkter, instinkter som har gjort det mulig for menneskerasen å komme dithen de er i dag. Vi har i store deler av den vestlige verden etablert samfunn og måter å leve på som gjør at vi henter mat i kjøleskapet, låser døra for natten, setter på alarmen og kan krype under dyna varm, mett og trygg. De færreste må jakte for å overleve, sove med "et halvt øye åpent"og kjempe hver eneste dag for å dekke grunnleggende behov. Dette gjør de dyriske instinktene våre mindre aktuelle, mindre aktiverte, men de er der fortsatt, akkurat som i steinalderen.

Det slår meg fortsatt, at det nesten ikke omkom noen dyr (med unntak av de som stod i innhegning eller var fastbundet), under tsunamien i Asia julen 2004 (1). 230.000 mennesker døde. Avisene beskrev det som dyrenes "sjette sans", at de kunne "føle" og dermed trakk opp i høytliggende terreng. Da havet trakk seg tilbake og fiskene lå å sprellet på land, stod endel mennesker å speidet forundret utover, mens dyrene løp for livet. Jeg var selv i en annen del av Asia julen 2004, og landet i København samtidig som det første flyet med skandinaviske omkomne ankom. Store og små kister i hopetall. Et fryktelig syn. I ettertid har jeg tenkt på om flere kunne reddet livet, hvis instinktene våre ikke hadde blitt så avlærte.

Hadde jeg lyttet til kroppens klare signaler om å hvile i 2011, slik at kroppen fikk restituere seg, hadde jeg ikke blitt utbrent og sannsynligvis ikke blitt alvorlig kronisk syk heller. Men jeg gjorde ikke det. For jeg var lært opp til å orientere meg ved hjelp av fornuften, at venstre hjernehalvdel var overlegen kroppen. Fikk beskjed om at jeg ikke måtte legge meg ned, for da kom jeg til å bli liggende. Til tross for at kroppen skrek etter nettopp det. Det gikk som det måtte gå. Jeg møtte veggen og kroppen befant seg i full alarmberedskap.

I dag er hovedbudskapet mitt i undervisningen å lytte til det kroppen har å si. Ta "magefølelsen" litt mer på alvor, og kjenne etter hvordan det føles når noen spør deg om en tjeneste. Er dette noe du sier ja til for å unngå dårlig samvittighet, eller noe du faktisk har lyst til? Meg selv, og mange med meg, kan kjenne "et stikk i brystet", "klump i halsen" eller "sommerfugler i magen"ganske umiddelbart etter en forespørsel. Likevel tviler vi, lytter sjeldent, er redde for å skuffe, tar dårlige avgjørelser, og i noen tilfeller klarer vi ikke å ta beslutninger i det hele tatt. Du prøver å overbevise høyre hjernehalvdel om at venstre har rett, og ignorerer dermed følelsene. Gang på gang. Ikke så rart egentlig. Vi er oppdratt til å anse "følerier" som uviktig. "Ikke være så følsom".

Som kronisk syk er det viktig å sette grenser, for du innehar som regel mindre energi enn friske mennesker. Noen ting må vi selvsagt gjøre, som å betale regninger, vaske tøy og dra på pålagte møter med NAV, til tross for at du kanskje ikke har lyst. Som utbrent med særskilt lav energi (ikke så ulikt energinivået jeg nå har med diagnosen M.E), måtte jeg lære meg noen teknikker for å komme på rett spor. Gode tips fikk jeg gjennom boka "Opp igjen" av Peter Wallace og Peder Kjøs. Peter foreslo "stjernekalenderen", noe som jeg omformulerte til min egen personlige "hjertekalender". Maks tre hjerter per uke, disse hjertene signaliserte det jeg følte jeg "måtte" men egentlig ikke hadde lyst og overskudd til. Eksempler kan være møter, familiebesøk, trening, tannlege/legetime osv. Jeg bruker den faktisk fortsatt, 7 år senere!

(1) https://www.dagbladet.no/nyheter/dyrene-sanset-flomkatastrofen/66032009