Hvordan være mamma...

Visse dager skulle jeg ønske det var mulig å sette en strek over. De dagene jeg er så sliten, utålmodig og egentlig bare vil dra rullegardinen ned og rømme til en øde øy i stillehavet. De dagene jeg ikke er den mammaen jeg ønsker å være, dagene jeg skriker til barnet mitt over filleting, og tenker at jeg ikke duger som mor. Samvittigheten som gnager inni meg over at barnet mitt fortjener en frisk mamma, en som kan bli med på begivenheter uten å bli sur og sengeliggende dagen derpå. Det er disse dagene jeg kunne trengt en bok, med klare og ufeilbarlige steg, en oppskrift på hvordan være en god, syk mor.

Jeg ble syk da min sønn var seks måneder gammel. Han har aldri visst om noe annet, og kommer ifølge statistikken sannsynligvis ikke til å få oppleve det heller. Bare å skrive denne setningen, får noe til å skje inni brystet mitt. En sorg så gjennomgripelig og tung, fordi jeg føler på det å ikke strekke til, ikke være god nok. Ingenting ble som planlagt. Men, blir det noengang egentlig det?

For når jeg tar et steg tilbake, og ser ting på avstand, så ser og hører jeg at familielivet ikke er så enkelt, til tross for at mor er fulltidsarbeidende og ved god helse. Det krangles ved middagsbordet, ferien ble noe alle medlemmene gledet seg til skulle ta slutt, økonomien er trang, husets fasade skriker etter renovasjon og svigermor blander seg inn i alt av bryllups-avgjørelser. Mor er sliten, ser kun barna fra fem til syv, og far er stort sett opptatt med jobb på pc. Den nye svarte Audien skinner i oppkjørselen, men kjøleskapet er tomt. Hytta på Geilo er ikke tatt i bruk det siste året. Alle barna sitter oppslukt med hver sin telefon, og du tenker at du faktisk ikke husker hvilken øyenfarge mellomste jenta di har. Din gamle mor bor på sykehjem, dement, og trenger mer trøst og nærhet enn du evner å gi.

Den dårlige samvittigheten ligger som en knyttneve rundt hjertet ditt, og slipper først taket etter tre glass rødvin og en sigarett. Fra du våkner til du lukker øynene, denne uhåndgripelige følelsen av å leve et halvt liv. Som en hamster i hjul, spunnet ut av kontroll. "Det var jo ikke slik jeg planla livet"?

På ti år har andelen av antidepressiva i Norge økt med 20 millioner doser (1). Og det er ikke bare kronisk syke, som trenger en hjelpende hånd i form av medikamenter. Det kan være den vakre, stilfulle firebarnsmoren på skyhøye stillethæler, som du ser haster ut av Kaffebrenneriet hver eneste morgen. Eller den stille, forsiktige grå musen bak skranken. Den hølytte, sosiale, sprudlende mammaen som alle tenker virker så glad og fornøyd,helt til hun lukker døra bak seg og lar masken falle. Eller den syke, som er tvunget til å tilbringe 15 av døgnets timer i senga.

For alle disse kvinnene, er sorgen og samvittigheten en tung bør å bære. For det er utfordrende å være mor, uansett livssituasjon. Det finnes ingen oppskrift på den perfekte mor, de fleste gjør så godt de kan med de ressursene de har. Også du kjære syke mamma.

Det å ha en kronisk syk forelder kan faktisk også ha sine fordeler; min sønn kommer aldri hjem til tomt hus. Selv om jeg har behov for mye hvile, er døren til rommet aldri låst og han kan komme inn for å snakke, eller bare få en klem. Jeg har tid til å lage mat fra bunnen av, koke kraft, bake surdeigsbrød og eksperimentere med fermentering. Vi leser masse bøker, har Disney-fredag med pizza hver eneste uke, og det er helt innenfor å gå med pysj til klokka to. Jeg blir veldig utmattet av å sitte på pc eller mobil, så han opplever sjeldent å ville vise meg noe, men først måtte kjempe for oppmerksomheten. Han er med på yoga i stuen, og vet hvor alt av kjøkkenutstyr står. Han har kort dag i barnehagen og leveres sent. Hver kveld legger vi oss sammen.

Min gutt er til tross for mammaens alvorlige sykdom, en glad og fornøyd gutt. Noen dager er skikkelig vanskelige, men de fleste andre er ganske så bra. Vi er ærlige ovenfor barnehagen, for arbeidsgivere, venner, familie og andre bekjente som lurer på hvorfor jeg ikke alltid har mulighet til å delta, eller gjør ting på en annen måte. Jeg har jo ingenting å skjule, og jeg gjør så godt jeg kan. Mer kan vi vel strengt tatt ikke forlange av et menneske?

(1) http://www.reseptregisteret.no/Prevalens.aspx