Særlig sensitiv?

I disse dager stormer det rundt den nylig utgitte boka "Sensitive barn"av Märtha Louise og hennes venninne Elisabeth. Terningkast èn og "for noe møl" er anmeldernes tilbakemeldinger (1), og etter å ha lest utdrag fra boka, kan jeg si meg enig i at dette nok blir litt i overkant for de fleste. At de sensitive introverte barna skal slippe å be de ekstroverte ikke-sensitive i bursdagen sin (de ødelegger stemningen), at de må skjermes og aldri trues til noe (ingen press om grønnsaker), gjør at vi skaper en oss og dem situasjon. Dette forhindrer det flokkdyret mennesket er skapt for å gjøre; nemlig samarbeide, lære av hverandre og tilpasse seg miljøet.

På den annen side kan jeg være enig i at det frem til nå har vært prøvd og dyrket frem en mislykket "maskulin" kultur i Vesten. Hvor man skal presse seg til det ytterste, ignorere intuisjonen, og prøve å leve opp til forventningene fra omgivelsene, på tvers av hva du kanskje egentlig selv ønsker. Tallene fra Ungdata taler for seg. Omfanget av selvrapporterte depressive symptomer, spesielt blant jenter, fortsetter å øke. Over halvparten av videregående elever er «ganske mye» eller «veldig mye» plaget av tanker om at «alt er et slit» eller de «bekymrer seg for mye om ting» (2). Så det er tydelig at heller ikke denne strategien fungerer optimalt.

Som vanlig vil jeg ta en titt på dyrene. Ca. 100 ulike arter er til nå undersøkt, og det viser seg at hos alle de undersøkte artene er 15-20% høysensitive. Som dyr har også mennesker sterke instinkter, og den viktigste av dem alle er å sikre overlevelse. Inni hjernen vår har vi fortsatt spor etter den gang vi var reptiler, reptilhjernen eller amygdala gjør at du reagerer lynraskt hvis du hører at det knekker i en kvist bak deg på tur i skogen. Denne delen av hjernen vår er uløselig knyttet til vårt autonome nervesystem, eller vårt "automatiske" nervesystem som jeg liker å kalle det. Sympatikus og parasympatikus. Sympatikus blir aktiv i det vi hører lyden av en stor gren som knekker, du snur deg og instinktet om å flykte, kjempe, eller fryse (stå helt stille), slår inn. Gasspedalen i nervesystemet er nå aktivisert. Motsatt har vi bremsen, eller parasympatikus, som er aktiv når vi sover, slapper av, føler oss trygge, eller fordøyer et herremåltid. Uten dette instinktet hadde faktisk ikke mennesket som art overlevd, problemet i vår moderne verden, er at det nå finnes så mange situasjoner som trigger sympatikus. Vår steinalderhjerne forstår nemlig ikke forskjellen på trusselen fra en potensiell bjørn i skogen, krav på skolen, forventninger om "likes" fra Facebook og omorganisering på jobben. Da gjør reptilhjernen det den er helt sikker på er riktig, og det er å kjøre gasspedalen i bånn.

For de som allerede har et mer sensitivt nervesystem, hvor sanseapparatet (syn, lukt, smak, høre og føle) er mer "fininnstillt" enn hos andre, byr dette på ekstra store utfordringer. Inntil nå, har disse menneskene blitt sett på som "sjenerte", "innadvente", "vanskelige" og "overfølsomme", gjerne med beskjed om at de må slutte å være så nærtagende! De har gjerne blitt presset til å være mer som "de andre", når faktum er at de egentlig har et høysensitivt sympatikus nervesystem! Majoriteten av befolkningen er jo ikke høysensitive, og dermed er naturligvis også samfunnet laget og tilpasset for denne type mennesker.

I dyreverden samarbeider flokken, på tvers av ulikheter i nervesystemet, fordi dette gjør at flokken har større sannsynlighet for å overleve. Forestill deg to hjorter i utkanten av en slette med gress som ser svært næringsrikt ut. Den ene hjorten nøler lenge, ser seg flere ganger rundt, for å forsikre seg at det ikke ligger noen rovdyr på lur. Den andre hjorten stopper opp et kort øyeblikk, før den skynder seg ut og kaster seg over gresset. Hvis den første hjorten hadde rett, er den andre hjorten død. Hvis den andre hjorten har rett, går den første hjorten glipp av mat, og hvis dette skjer ofte vil den på sikt bli underernært og kanskje dø. Men når man har to strategier, i èn og samme flokk, så øker sjansene for å at flokken overlever (3).

Det nytter ikke å presse mennesker til å være noe de ikke er, for instinktene deres, eller "magefølelsen" om du vil, kommer til å protestere. Istedenfor å etablere en landsby for de høysensitive, hvor de lav-sensitive ikke er velkommen, hva med å kombinere styrkene? La de høysensitive trekke seg tilbake ved behov, lade kropp og sinn med alenetid, komme med innspill selv om de ikke nødvendigvis skriker høyest, bli hørt og respektert for den de er?

Jeg skulle likt å sett en undersøkelse på hvor mange av de kronisk syke, som anser seg selv som høysensitive? Og selv om det bare er en fri påstand, så har jeg en "magefølelse" på at det er mer enn 15-20%.

(1) https://www.dagbladet.no/kultur/denne-boka-er-sa-hinsides-at-jeg-vet-ikke-om-jeg-skal-le-eller-grate/70342764

(2) https://forskning.no/psykiske-lidelser-barn-og-ungdom-oslomet/psykiske-helseplager-fortsetter-a-oke-blant-ungdom/328960

(3) Særlig sensitive barn (2014). Elaine N.Aron