Tar vi friheten vår for gitt?

"Vi må tilgi, men ikke glemme"- mormor

75 år er gått siden Gullborg hørte "Ja vi elsker" fra folkemengden utenfor fengselsvinduet. Hun var i dårlig forfatning etter ni måneder i fangenskap, kun 43 kilo fordelt på sine godt over 170 centimeter. Hun gråt og lo om hverandre, for nedover i gangene hørte hun celledørene bli åpnet, den ene etter den andre. To tyske vakter sto utenfor, hvorav en av dem ropte "Fried"! Klokken er 17, datoen er 8 mai, og Grini fangeleir er ikke lenger under tysk kontroll.

Helt fra jeg var liten jente har mormor og hennes historie vært en stor del av livet mitt. En underlig blanding av fascinasjon og frykt for det hun opplevde, førte til mange sene kvelder med øyne så store som tinntallerkner. Jeg ønsket ingen ordinære godnatthistorier, men skildringer fra krigen på sengekanten. I voksen alder førte det meg til flere av Europas konsentrasjonsleirer, et dypdykk i krigslitteratur, og på reise med mormor for å besøke det som var igjen av de tre ulike fengslene hun satt fanget i. Mormor fortalte gjerne om sine opplevelser under krigen, mens morfar som var sterkt preget, forble taus. Harald ble skutt av Gestapo under arrestasjonen av sin bror Erling, og satt som fange i Møllegaten 19, et politisk fengsel for motstandere av det nasjonalsosialistiske styret. Gestapo styrte fengselet med jernhånd, og et stort antall motstandsfolk ble utsatt for grov mishandling og tortur. Hva Harald som ung mann ble utsatt for som kringsfange, vet ingen, men jeg er ikke i tvil om at han led av post traumatisk stress syndrom (PTSD) resten av sitt liv.

Okkupasjonsstyrkene i Norge bestod av mange pur unge gutter og jenter. Uten særlig livserfaring, med mye mot og dristighet som karaktertrekk. De var nasjonalistiske og villige til å ta store sjanser for å oppnå et fritt Norge. En ungdomstid med krig i landet er vanskelig å forstille seg i dag. Det er få gjenlevende besteforeldre som nå kan fortelle sine historier, og med tiden vil mange bli glemt. Resultatet blir kanskje at vi tar det som en selvfølge at Norge er et demokrati med ytringsfrihet, med trygge gater, sikre velferdsordninger og gode levevilkår. Men, demokrati og frihet trues når vi tar det for gitt. La oss heller prise det faktum at hver morgen, så våkner vi opp i et land, i stillhet, med fraværet av skrik, granater og skudd. At de fleste har en hverdag preget av forutsigbarhet og trygget. Frigjøringsdagen er ikke noe vi bør ta lett på. Vi må stå sammen for å bevare freden- hver eneste dag.

Kilder:

https://oslobyleksikon.no/index.php/M%C3%B8llergata_19