Når vennskap smuldrer

Det å være langvarig syk frarøver deg så mangt. Noe av det jeg opplever tyngst av alt, er å bli ekskludert fra det sosiale fellesskapet, til tross for at jeg legger en innsats i å beholde de relasjonene jeg opplever som meningsfulle. Det slaget i trynet, den store sorgen over å ikke være viktig nok lenger, for noen som er viktig for deg. Du har investert, prøvd å holde fast, men den andre velger å slippe taket. Det gjør jævlig vondt, litt som en kjærlighetssorg, fordi du tenkte at dette var solid nok til å vare livet ut. Du har blitt veid, men funnet for lett...

Sykdom gjør dette. Setter vennskap på prøve. De du trodde skulle bli, viste seg kanskje å skygge unna. Andre du ikke forventet, ble stående støtt som en gravstein. Det er brutalt, men oppklarende på samme tid. Et virkelig vennskap bør tåle mye, og når det viser seg å ikke holde ut prøvelsen, så er det bedre å bruke tid på de relasjonene som faktisk viste seg å stå bi i stormen.

Jeg er opprinnelig et ekstremt ekstrovert menneske, med mange venner og bekjente. Frem til jeg ble syk var det flust med invitasjoner til alle mulige tilstelninger. Aldri en helg uten drøssevis av valg og muligheter. De siste fem årene har det blitt mindre og mindre forespørsler, og det har vært hardt å ikke lenger bli invitert. Å se bildene fra festene som du før hadde vært en selvskreven gjest på, til nå å sitte på sidelinjen, glemt og nedprioritert. I begynnelsen kom invitasjonene, men jeg var tvunget til å si nei på grunn av alle symptomene. Noen sluttet nok å invitere meg fordi de ville skåne meg for å måtte takke nei, mens mange glemte rett og slett at jeg eksisterte. Jeg husker fortsatt året min tidligere arbeidsplass sluttet å invitere meg på julebord, hvor kjipt det var å innse at jeg ikke lenger var en del av dette kollegiale fellesskapet. At jeg nå var glemt og uviktig.

Som kroniker kan jeg ikke forvente at andre friske skal forstå hvordan det er å være langvarig syk. De har få forutsetninger for å skjønne hva du går gjennom, med mindre de har opplevd sykdom i nære relasjoner, eller vært gjennom noe tilsvarende. Som en tidligere ihuga tilhenger av mottoet "det er bare å ta seg sammen", møter jeg meg selv nå i døren. Jeg prøver å huske på alle de kronisk syke jeg som frisk, glemte å invitere når det gikk lang nok tid uten at de dukket opp. I en ideel verden blir ikke de syke glemt. Der fortsetter invitasjonene å strømme på, til tross for at du sjelden eller aldri dukker opp. I den virkelige verden må mange vennskap pleies jevnlig for å opprettholdes. Og det er her vi kommer til kort. Vi vil, men klarer ikke å opprettholde den frekvensen som kreves. Du har kanskje bidratt med det du kan, og så viser det seg å likevel ikke være nok? Gått fra å være på topp 10 listen, til ikke å lenger bli invitert i bryllupet med over 100 gjester?

Det suger, og det er lov å være skikkelig skuffet og trist når et vennskap viser seg å være noe annet enn det du trodde det var. Det er ikke mange goder ved å være kronisk syk, men denne ensomheten, følelsen av å stå utenfor, er for meg noe av det mest utfordrende. Noen ganger så er det ikke noen enkel løsning på problemet. Jeg må fortsette å jobbe med å akseptere det jeg ikke kan endre. Ikke gi opp, men se etter nye måter å leve på. Og kanskje også lete etter nye vennskap.