Å være kronisk syk

Det er akkurat som om folk rundt deg blir litt utålmodige når sykdommen varer og rekker. «Når blir du frisk?», «Må du være sånn for alltid?», «Finnes det ingen behandling?». Etter et års tid går de litt lei, det er jo ingen endring i situasjonen uansett, og de slutter mer eller mindre å spørre. Julekortene kommer sporadisk og telefonene blir færre. Intet nytt og spennende å melde fra den syke fronten. Jeg har jo ikke akkurat vært på helgetur i New York, hatt en spennende flørt på byen, eller backpakket i Østen i mellomtiden, jeg har vært her hjemme, enten i sengen, eller i sofaen mesteparten av tiden. Ikke særlig spennende for andre å høre om vil jeg tro.

Så jeg inntar rollen som «den syke». Mesteparten av tankene og dialogene jeg fører handler om dette. Symptomer og medisiner, hva jeg har prøvd av behandlinger og hvilken effekt de hadde, hva jeg skal prøve som neste prosjekt, for denne gangen må det jo bare fungere! Til slutt oppdager du små endringer, samtalepartnerens måte å respondere på når du forteller om den siste og nye vidunderkuren er blitt litt lunken. Du oppmuntres ikke lenger til å forsøke alt. Temaet skifter, du skjønner tegningen. De har rett og slett gått litt lei. Lei av sykdomspratet. Og jeg klandrer dem ikke. Jeg hadde ubevisst inntatt rollen som "the sick chick", og lakk smerte ut av hver eneste pore. Klarte ikke stoppe å snakke om meg selv, og alt jeg opplevde i kroppen. Til tross for at jeg virkelig synes synd på meg selv, og verket etter å diskutere symptomene, innså jeg at det kunne være lurt å begrense seg. Redusere klagingen, og unngå å gå i detalj om tarmens siste sprell. Det er klart at en god venn skal kunne støtte deg i tykt og tynt, men noen ting kan være forbeholdt legen eller terapeuten din.

Det er naturlig at noen vennskap vil lide, og andre ikke tåle belastningen av alvorlig kronisk sykdom. Når sykdom inntreffer, så ser du virkelig hvem som er en ekte venn. Og dette er egentlig en gave, selv om det kan være vanskelig å akseptere når vennskapet hangler. Sangen "True Colors" synes jeg illustrerer dette godt. Noen venner kommer til kort, mens andre virkelig skinner. En kronisk sykdom er på mange måter som en håndgranat, de menneskene som tåler trykket og blir stående igjen etter eksplosjonen, det er de ekte vennene dine. Ha også forståelse for at mange ikke aner hva de skal si, hvordan de skal oppføre seg, eller hva de kan gjøre for å hjelpe deg nå som du har blitt syk. Det beste du kan gjøre er å fortelle det, og spørre hva de trenger. Enten stiller de opp, eller så forsvinner de. Kvalitet over kvantitet! Når du har venner som holder deg oppe, fyller deg med positiv energi og elsker deg, hva skal du med femten som ikke gjør det? Jeg er veldig fornøyd med min topp 10 liste, og håper dette inspirerer deg til å lage din egen liste over kvalitetsvenner. Og bare for å ha nevnt det; selv om du er kronisk syk, så betyr det ikke at du er fritatt oppgaven fra å være en god venn. Gi og ta, finn en balanse, så vil vennskapet ha gode sjanser for å vare livet ut.