Kvinner er ikke menn!

Mar 8
6 min read

Vær velstelt, men uten å kle deg for pent. Opptre samlet, men ikke upåvirket. Ha full oversikt over symptomene dine, men uten å virke desperat. Vær medtatt, uten å virke svak. Ikke gi deg for lett, men unngå å skape konflikter. Vær syk, men ikke for plaget.

Dette er bare et fåtall av strategiene vi kvinner håper er korrekte i møte med helsevesenet. Vi har nemlig forstått at det er lurt å fremstå som mentalt balanserte, slik at det er høyere sannsynlighet for å bli tatt alvorlig. Somatiske plager har nemlig lett for å plasseres i kategorien psykisk. Og bagatelliseres. Våre plager og symptomer blir hyppig avfeid med fraser som:

"Alle mødre er slitne og stresset", "du bekymrer deg for mye", "det er vanlig å ha litt smerter under menstruasjonen", "du må bare gjøre noen knipeøvelser", "du må få all del ikke legge deg ned, beveg deg heller mer".

Ofte blir vi sendt hjem med slike velmenende ord som liksom skal virke beroligende. Legen løfter så vidt blikket fra skjermen. Disse typiske kvinneplagene er hverdagskost. Det blir til nød tatt blodtrykk og noen blodprøver. Og vipps, så er de femten tilmålte minuttene hos fastlegen forbi. Et vennlig klapp på skulderen og en oppfordring om å kontakte kommunen for å melde deg på kurset "Mestringskurs i hverdagsglede". Vi ringer selv for å få svar på blodprøvene. "Alt er bare bra", er svaret i den andre enden. Problemet er bare at ting er langt fra bra. Kroppen skriker. Noe er alvorlig galt. Vi bestiller ny time,men skjønner fort at nå har vi enda dårligere kort på hånden. For det finnes ingen biologiske avvik. Ingen bevis for at vi faktisk er syke. Så vi blir ikke trodd.

Det er et minefelt å være en "uforklarlig" syk kvinne. Jeg har nemlig vært gjennom prosessen selv. Gått på minene uten at jeg visste at de var der. Blitt mistrodd og avfeid. Feildiagnostisert og ignorert. Fått beskjed om at det er umulig å ha så mange symptomer på samme tid, uten at prøvene viser noe galt. At bivirkningene jeg opplevde ved bruk av legemidlene var utenkelige. At jeg overreagerte. Diktet opp usannsynlige sammenhenger.

I ren og skjer fortvilelse kontaktet jeg etterhvert private helseaktører. Tok utvidede tester. Og da prøven fra Tyskland viste at jeg hadde en alvorlig parasittinfeksjon, fikk jeg bare beskjed av fastlegen om å ta resultatet med meg hjem igjen, for testen var ikke godkjent i Norge. Egentlig kunne legen bare sagt det rett ut. Du er hysterisk. For uten en anerkjent biomarkør, er vi sjanseløse.

Hysteri

Er en merkelapp mang en syk kvinne opp gjennom tiden har fått klistret på seg. Vi har blitt stemplet som nervøse og svake. Som overfølsomme og oppmersomhetssøkende. Hysteri er en alvorlig medisinsk diagnose fra 180-tallet, som ble tatt i bruk når pasienten gjentagende led av sterke emosjonelle utbrudd eller hadde fysiske symptomer uten en beviselig fysisk årsak. På den tiden antok man at hysteri oppstod fordi livmoren vandret rundt i kroppen i sin søken etter å bli gjort gravid. Som en konsekvens presset den mot andre organer og skapte ubehag. Hysteri ble gjennom århundrene en samlediagnose for nesten alle kvinneplager man ikke forstod, inkludert angst, depresjon, lammelser, kramper og følelsesmessige utbrudd. Og da man forlot teorien om en livmor på vandring og erstattet den med Freuds psykoanalyse tidlig på 1900-tallet, begynte man å se symptomene som reaksjoner på traumer istedetfor. Sjelden ble det lett etter, eller funnet noen fysiske årsakssammenhenger. En britisk psykiater ved navn Eliot Slater, fattet interesse for hysteri diagnosen. Rundt år 1960 gikk han i gang med å oppsøke 85 av de kvinnene som på 1950-tallet hadde blitt diagnostisert med hysteri. Konklusjonen ble som følger; 60% av kvinnene viste seg å ha nevrologiske lidelser som epilepsi og hjernesvulster. Flere av dem var allerede døde.

Psykologisering av kvinners symptomer følger utvilsomt en lang ubrutt tradisjon. En tradisjon som fortsatt lever i beste velgående den dag i dag, bare i en litt annen innpakning. Helsevesenet anno 2026 bruker for eksempel i snitt syv år, på å diagnostisere kvinneplagen endometriose. Å få diagnostisert andre autoimmune sykdommer som lupus, revmatoid artritt eller hormonsykdommen polycystisk ovariesyndrom tar som regel også flere år. Diffuse symptomer som tretthet, søvnvansker, svimmelhet, mage- tarm problemer og smerter plasseres ofte i kategorien psykosomatisk. Psykosomatisk refererer til kroppslige (somatiske) symptomer som skyldes eller forsterkes av psykiske faktorer som stress, angst eller traumer. Ikke ulikt det man har drevet med før, med andre ord. Noen gode eksempler på hvordan kvinner i møte med helsevesenet blir behandlet sammenlignet med menn er som følger: Hvis du som kvinne kommer til legen med typiske symptomer på irritabel tarmsyndrom (IBS), så blir du oftere anbefalt livsstilsråd og gitt beroligende medikamenter. Menn får billeddiagnostikk. Kvinner med hjerte- og karsymptomer blir hyppigere sendt hjem. Det samme gjelder for damer med sterke smerter.

Problemet er at symptomer ofte arter seg litt anderledes hos oss kvinner. Uten at helsevesenet har vært klar over forskjellene. I lang tid har for eksempel helsepersonell blitt fortalt at typiske symptomer ved et hjerteinfarkt er trykkende smerter i brystet, utstråling til venstre arm, samt kortpustethet. For kvinner viser symptomene seg å være mer diffuse. Vi kan få et plutselig anfall av utmattelse og tretthet. Bli kvalme og svimle. Oppleve smerter øverst i magen og ut mot ryggen. Ha en sterk fornemmelse av at noe er alvorlig galt. I mange tilfeller, ganske så anderledes enn det motsatte kjønn. Blodprøven som brukes for å diagnostisere hjerteinfarkt (troponin) viste seg å heller ikke fungere så veldig bra for det kvinnelige kjønn, siden referanseområdet var basert på menn. Kvinner har nemlig generelt lavere nivåer av proteinet troponin i blodet enn menn. Et hjerteinfarkt vil dermed kunne gi en mindre tydelig økning i blodprøven hos en kvinne, noe som tidligere førte til at mange tilfeller ble oversett. Det samme gjelder også for referanseområdene når det gjelder blodtrykk og risiko for hjerteinfarkt. Det har nemlig vist seg at et lett forhøyet blodtrykk er farligere for kvinner enn menn.

Et helsevesen utviklet av og laget for menn

I 2018 og i 2020 ble det ferdigstilt to ulike rapporter fra Kilden kjønnsforskning og og Norske kvinners sanitetsforening. Den ene konkluderte med at det var store kunnskapshull når det gjelder kvinners helse i det norske helsevesenet. Den andre rapporten viste at de biologiske forskjellene mellom kjønn var fraværende i norske helseutdanninger. De fleste referanseområdene, symptomkriteriene og medisinene som er i bruk i dag er nemlig utviklet med tanke på menns biologi. Årsaken er enkel; kvinners syklus, fysiologiske prosesser og risiko for graviditet er forstyrrende faktorer sett fra en forskers ståsted. Derfor har det blitt fokusert hovedsaklig på menn, i håp om at resultatene kan overføres til kvinner. (Selv i dyrestudier blir det som oftest brukt hannkjønn). I den senere tid har det (ikke uventet) vist seg at kvinner og menn er langt mer biologisk ulike enn det man hadde sett for seg. Og som en konsekvens har det dermed oppstått en kjønnsskjevhet i menns favør. Det er lettere for menn å få riktig diagnose og adekvat behandling.

Det er synd og skam at forskning på kvinnehelse alltid har vært underprioritert. At typiske kvinnesykdommer har så lav status. Dette er en katastrofe for oss kvinner. I åresvis har vi blitt mistrodd, ignorert, avvist og feildiagnostisert. Fortalt at det vi opplever er "vanlige plager"som vi må lære å leve med. Fått dårligere helsehjelp. Vi har måtte tåle å bli utsatt for en høyere risiko når det gjelder bivirkninger, fordi doseringen av både medisiner og vaksiner er tilpasset menn. Og alt dette kanskje på grunn av en så banal feilaktig antakelse: at det som stemmer for en manns kropp, også stemmer for en kvinnes. Dette er ikke bare er en belastning for den enkelte kvinne, men for samfunnet i sin helhet. Det indikerer faktisk en form for systemsvikt i helsevesenet.

For når hovedandelen av sykefraværet i Norge skyldes medisinsk uforklarte plager og symptomer (MUPS) og 75% av pasientene er kvinner, da har vi et folkehelseproblem som må tas tak i. Det er en veldig tydelig indikator på at vi trenger å ta kvinnehelse på alvor. Lytte. Tro på det de forteller. Unngå å bagatellisere. Vi trenger å få politikerne til å innvilge en kvinnehelsemilliard. En milliard kroner for å tette kunnskapshull, bedre behandlingstilbudet og øke satsingen på kvinnehelse. Og frem til vi har resultatene være ydmyke. Innse at det som er medisinsk uforklart, ikke er det samme som at det er medisinsk uforklarlig.

For som kvinnehelseutvalget har konkludert med:

"Vi oppnår ikke målet om likeverdige helsetjenester uten å anerkjenne at kjønn har betydning for helse"

Tusen takk til medsøster og sykepleier Liv Bjørnhaug Johansen for inspirasjonen til å ta tak i denne problemstillingen!

Anbefaler alle, både kvinner og menn og lese boka Diagnose: Kvinne. Hvordan kvinnehelse havnet i medisinens blindsone.