Meningen med livet?

"He who has a Why to live for can bear almost any How"

- Nietzsche

I 1946 ble det utgitt en bok som skulle forandre mange menneskers liv, inkludert mitt eget. Boken ble skrevet i løpet av ni døgn, og frem til rett for den skulle i trykken, ønsket forfatteren å være anonym. Kun fangenummeret fra Auschwitz konsentrasjonsleir: 119104 skulle vises. I siste øyeblikk ombestemte forfatteren seg, og boken skulle vise seg å selge mer enn 10 millioner utgaver, på 24 ulike språk. "Man's search for meaning", er like aktuell da som nå, og står fortsatt på listen over de ti mest innflytelsesrike bøkene noen gang skrevet.

Som ved et mirakel, som en kvist plukket fra et brennende bål, overlevde psykiateren Viktor E.Frankl fangenskap i konsentrasjonsleir over flere år. Allerede før andre verdenskrig var han en anerkjent ung psykiater i Østerrike, og brevvekslet med selveste Sigmund Freud for å diskutere sine teorier. Freud, opphavsmann til psykoanalysen mente i all hovedsak at meningen med livet var nytelse, Alfred Adler at det var makt, mens Frankls synspunkt var at mennesket måtte finne sin egen mening. Oftest kunne dette oppnås gjennom jobb (ha et arbeide som er meningsfylt), kjærlighet (ha omsorg for et annet menneske), eller gjennom styrken til å stå gjennom vanskelige tider. Vekst gjennom lidelse. Logoterapien til Frank var allerede etablert da krigen brøt ut, men opplevelsene og observasjonene i løpet av årene som konsentrasjonsleirfange, forsterket Frankls tro på at hvis mennesket opplevde å ha en mening med livet, så kunne de hardeste prøvelser overvinnes. Selvsagt døde også mange av infeksjoner og utmattelse til tross for at de opplevde å ha en mening med tilværelsen, men ulikhetene viste seg i hvordan de responderte på situasjonen. I vår moderne verden kan vi tenke på den suksessfulle forretningsmannen som synker ned i en depresjon etter han blir pensjonist, da jobben var det som ga livet hans mening.

For Frankl selv, ble det å opprettholde et rikt indre liv essensielt for overlevelse under krigen. Begge foreldrene, samt hans gravide kone ble tatt til fange, og hver dag så han for seg og kommuniserte med sine elskede. Han lærte seg at uansett hvor hardt han ble slått, hvor lite mat som ble servert, og hvor dyrisk tilværelsene hadde blitt, så var kraften av kjærligheten, tankene og bildene i sitt eget indre urørlige. Frankl hadde dermed fortsatt en stabil kjerne, til tross for at alt av materiell identitet var frarøvet. Frankl observerte i motsetning til det jeg ville trodd, at "høysensitive" fanger klarte seg bedre i leirene, nettopp fordi de allerede hadde et etablert rikt indre liv, som ikke lot seg berøre, mens fangen som ble fratatt alt av gull og eksklusivt tøy stod igjen uten identitet.

"The salvation of man is through love and in love" - Frankl

For Frankl var kjærlighet det som ga mening i tilværelsen under krigen, men da den var over viste det seg at alle hans elskede hadde blitt drept. Situasjonen gjorde det tvingende nødvendig å endre meningen, og han har senere uttalt at meningen med tilværelsen ble "å hjelpe andre til å finne sin mening". Dette viser at meningen kan endre seg fra dag til dag, og kan være ulik fra menneske til menneske. For noen er meningen å spille piano, for en annen å tegne, mens en tredje kan finne å mening i pleie sitt funksjonshemmede barn. En logoterapeut hjelper pasienten å finne sin egen mening.

Nylig fikk beboerne i Østfold Folkehelseundersøkelsen- Oss i Østfold 2019 tilsendt på mail. En av spørsmålene var "Alt i alt, i hvilken grad opplever du at det du gjør i livet er meningsfyllt?" Jeg håper selvsagt at innbyggerne i Østfold opplever at livet er meningsfylt, men jeg er også klar over dataene som viser at menge mennesker globalt opplever å leve i et eksistensielt vakuum. Ikke unaturlig, da menneskeheten har gått fra å være svært instinktdrevet, til å lære å undertrykke disse for å tilpasse seg miljøet. Instinktene er dypt begravet, tradisjonene og tilhørigheten utvisket, og valgene står i kø. Mange vet ikke lenger hva de ønsker, og ender dermed opp med å gjøre det alle andre gjør (konformisme), eller det han tror andre ønsker at han skal gjøre (totalitarisme). Blant amerikanske studenter oppga hele 60% å befinne seg i et slikt eksistensielt vakuum. Søndagsnevrose er et fenomen som beskriver mennesket som opplever å bli nedstemt på dager hvor det ikke er noe å gjøre, fordi de innser hvor lite innhold eller mening livet har. Ikke sjelden har jeg fått høre at "jeg tør ikke sitte meg ned å meditere, jeg er redd for å bryte sammen".

Det kan være utfordrende å finne sin mening med livet, mange har levd i titalls år uten å ta hensyn til egne behov, uten å dyrke interesser som gir glede. Kanskje kan det hjelpe å gå tilbake til barndomsminnene? Hva elsket du å gjøre som ung? Var hest best, eller var det sang som gjorde at tanker og bekymringer forsvant som dugg for solen? Kjenn etter i kroppen hvordan det føles når du prøver ut ulike ting, magefølelsen tar sjelden feil.