Trygdeparasittene

Det stormer saftig rundt NAV og Anniken Hauglie i disse dager. Plutselig er situasjonen snudd på hodet. Mottakere av NAV tjenester er dømt for trygdesvindel, fordi de har oppholdt seg i utlandet uten å melde fra mens de mottok Arbeidsavklaringspenger (AAP). Ifølge EØS regelverk, skal dette kun gjelde hvis du er i tiltak, og utenom dette har du din fulle rett til å dra ut av landet. Noen har måtte sitte i fengsel, andre betale bøter.

Til tross for at noen mottakere med fullt overlegg har dratt utenlands, mens de unnlot å melde fra til NAV, må det være en ganske stor skrape i lakken for regjeringen at noen har måttet sone, selv etter at det ble oppdaget at loven hadde blitt praktisert feil. I vårt lille land, der innbyggerne har full tiltro til staten, i landet hvor mannen i gaten anser de fleste navere for å være late snyltende parasitter, begynner det å ulme. En slags mistro, en misnøye over vårt tilsynelatende flotte og ufeilbarlige velferdssystem begynner å ta form. Et system med klare mangler, og som er under stort press, fordi flere og flere søker om en varig ytelse. Og kanskje det er nettopp her feilen ligger? At en uføretrygd ikke nødvendigvis trenger å være for alltid, men heller kunne vært mulig å innfri midlertidig utfra diagnose? Istedet er løsningen blitt å avslå. I håp om at den syke kan tvinges ut i arbeid. "Nød lærer naken kvinne å spinne", eller hva?

Hver dag kan du lese en ny pasienthistorie, om avslag på uføresøknaden, med begrunnelsen om at "spontan tilfriskning" kan inntreffe. Hvor alvorlig syke med hatten i hånden må be kommunen om sosialstønad. Det spiller ingen rolle hva behandlende lege, eller spesialist har å si om saken. Kronisk nyresvik? Diabetes type 1 i tyve år? Endometriose med ekstreme smerter? Ikke syk nok. "Få deg nye nyrer, fjern livmoren", så får vi se. Du lurer ikke oss!

Hvordan ble det slik? Denne kollektive enigheten om at syke, ikke egentlig er syke, men har et brennende ønske om å ligge på sofaen dag inn og dag ut, mens de zapper mellom Dr.Phil, Kardashians og Hollywoodfruer? Spiser takeaway, og suger i seg 20 røde Prince i døgnet? Mens de med et smil om munnen hever trygden, uten å selv bidra med noe til samfunnet.

Mange vil nok ikke innrømme at de er enig i påstanden, men jeg finner nesten ikke en eneste tråd på internett hvor ikke naveren må forsvare seg. Spesielt tydelig er dette når det gjelder spørsmål rundt penger. Uføre som spør seg rundt angående regler om hva de kan tjene utenom trygden. lnformasjon som akkurat nå er høyaktuell for meg. Og responsen fra "bedreviteren" som stiller spørsmål ved at vedkommende kan kjøre bil til tross for en innvilget uføretrygd? De færreste svarer konkret på trådstarterens spørsmål, misjonen er for mange å avdekke om dette er en "Nav-snylter" og beskyldningene hagler. Når ble det egentlig ulovlig å være syk?

Media elsker å omtale saker hvor "liksom syke" gjennom årevis har snusket til seg dine skattepenger for å kunne leve livet i sus og dus, uten å løfte så mye som en finger. Befolkningen steiler. "Det er mine skattepenger, nå får de løfte på ræva og se til å ta seg sammen, få seg en jobb"! Regjeringen strammer inn, nå skal det bli en slutt på dette! Endrer lover, gir avslag og reduserer utbetalinger. Mistenksomheten øker; "er du virkelig så syk som du skal ha det til"? Rikskjendiser som Bjarne Brøndbo snakker om "å velge NAV som hovedarbeidsgiver" og FRP illustrerer unge NAV-klienter med ungdom som ligger å sover midt på dagen med en halvspist burger på magen, noe som forsterker befolkningens antakelse om at å bli trygda, det er noe man velger selv.

Og bare for å gjøre det helt klinkende klart, ja, det finnes uføretrygdede som ikke er syke og som likevel er trygda, men dette utgjør en svært liten andel.

Jeg har også selv blitt beskyldt for å "kanskje ikke ha så lyst til å jobbe"? Som om det var det virkelige, egentlige problemet mitt. Jeg jobber helt på grensen av hva som er mulig, men siden innsatsen ikke utgjør 100%, når jeg ikke opp til det borgerlige ideal, hvor verdi måles i arbeidskraft. Og jeg vil jo ikke akkurat påstå at arbeidsmarkedet er tilrettelagt mennesker med nedsatt funksjon. Hvis du ikke klarer å jobbe åtte timer i strekk, da begrenser mulighetene seg drastisk.

Den kollektive forakten for naveren, de ukentlige spydige bemerkningene, den kontinuerlige harseleringen av mennesker i det nedre sosiale sjiktet er til å spy av! Hvor ble det av nestekjærligheten, empatien og gleden over å hjelpe andre som har det vanskelig? Og ikke minst, hva skjedde med det norske velferdssystemet som du trodde skulle ta deg trygt i mot når uhellet først inntraff? Varig sykdom kan inntreffe som lyn for klar himmel, det kan skje deg, eller noen du er glad i. De fleste sykdommer skiller ikke mellom fattig og rik, den tar ikke hensyn til hvor mye skatt du har betalt, hvor høy utdannelse du har, eller om det er sosialt akseptert å bli syk. I dette landet må en i beste fall håpe på en sykdom som genererer en viss form for respekt og medfølelse, diagnosen ME/CFS er definitivt ikke en av disse. I tillegg til å skulle mestre sykdommen, samt omstillingen til den nye økonomiske situasjonen (hvis du er så "heldig" å faktisk få uføresøknaden innvilget), legges enda en tung stein til byrden.

Den blytunge Skammen. Over at du selv er skyld i situasjonen du nå befinner deg i. Denne verkende, tunge børen du bærer rundt på hver eneste dag, som ikke slipper taket, som gjør at du føler deg mindreverdig, ulykkelig og utilfreds.

Stemmen som sier at du bør lyve, ikke fortelle at du er kronisk syk, og på vei til å bli ufør. En byrde for samfunnet. Den som krummer ryggen og buer skuldrene og ser ned i gulvet, når fremmede spør hva du driver med. Redd for å være en som ikke bidrar til fellesskapet, men som er avhengig av velferdssystemet for å få endene til å møtes. For egentlig kunne du jo bare tatt deg sammen og dratt på jobb...eller?

Men, jeg nekter faktisk å skamme meg over at jeg er syk!

For det er ikke min skyld, og hvor er logikken i å skamme meg over noe jeg ikke kan kontrollere? Jeg kommer sannsynligvis til å bli ufør, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Hadde det vært opp til meg, ville jeg mye heller jobbet, og tjent nærmere en halv million i året, enn skarve 230.000 som jeg har regnet blir min nye årsinntekt i overskuelig fremtid. Kan du virkelig si at du er helt uforstående til at jeg ønsker å få inn litt mer penger enn dette i året, og spør meg rundt på nettet?

Kjære friske medmennesker, som er så heldige at dere slipper å dra på NAV. Til tross for at dere ser meg kjøre bil, være aktiv på korøvelse, gjøre yoga og kle meg pent, i tillegg til å kunne dra på fest i ny og ne, så er jeg faktisk kronisk syk, selv om det ikke syns ved første øyekast. Mitt største ønske er å bli frisk, kunne klare en vakt fra åtte til fire og krysse av i rubrikken "nei, jeg ønsker ikke lenger å motta bistand fra NAV". Men, akkurat nå så er jeg helt avhengig velferdssystemet, og tro meg, en dag i min kropp så ville du forstått hvorfor.

Hilsen fra et trygdebeist

Kilder:

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/marianne-rammet-av-nav-skandalen-noe-mer-ydmykende-enn-a-sitte-i-fengsel-skal-du-lete-lenge-etter-1.1609775

Mamma er trygda (2019) Mímir Kristjánsson