Bruk av pulsklokke for å redusere fatigue
Da min sønn var bare seks måneder, ble jeg skikkelig syk. Et svangerskap, underliggende infeksjoner og et immunforsvar ute av kontroll førte meg inn i mørket. I sengen på soverommet, med lystette gardiner og propper i ørene. Avhengig av dusjkrakk og såvidt istand til å gå ned trappene for å gå på do. Av alle de merkelige symptomene, så var det utmattelse som var det mest fremtredende. En slitenhet av den typen at noen måtte ha rettet en pistol mot tinningen min, for at jeg skulle klare å dra i butikken. I 9 måneder lå jeg i sengen ,16-18 timer i døgnet. Som i koma, nesten uten tanker, med en vissen kropp. Helt utladet, som en mobiltelefon tom for strøm. Kort tid senere fikk jeg diagnosen ME eller kronisk utmattelse.
For å forklare min sønn hvorfor mamma ikke kunne være med på alt, brukte jeg analogien dårlig batteri. Et batteri som blir fortere brukt opp, enn hos de fleste andre mødre. Dette ga han en forståelse av hvordan ting hang sammen, selv om situasjonene var urettferdig, så ble det begripelig. I årene etter, har jeg fortsatt å bruke denne metaforen, og etter at pulsklokkene inntok markedet med storm, benytter jeg funksjonene som en veileder i forhold til når det er strategisk å være i aktivitet eller i hvile. Jeg gikk lenge å ventet på klokkene som i tilegg til antall skritt og puls også kunne måle HRV, eller Hjerte Rytme Variabelen. HRV sier noe om funksjonen i vårt autonome nervesystem. Er det i balanse, eller helt ute å kjøre? Hos et friskt menneske skal hjertet slå litt fortere på innpust, enn utpust. Det er ønskelig med en høy variabel, kort og enkelt forklart skal «gasspedalen» være aktivert ved innpust og «bremsen» aktivert ved utpust. De medisinske termene for disse delene av det autonome nervesystemet, er sympatikus og parasympatikus. Hos mennesker med ugunstig stressnivå og/eller ved sykdom vil denne variabelen være lav. Dette indikerer at du er i en kronisk alarmberedskap hvor sympatikus er dominerende. Tidlig i mitt sykdomsforløp kom jeg over forskning som var utført på ME pasienter, hvor man nettopp så en veldig dårlig/lav hjerte rytme variabel. Dette funnet satte meg på sporet, og jakten på hvordan øke egen batterikapasitet var i gang.
Det er mange andre kroniske tilstander som har utmattelse som kardinalsymptom. 1 av 3 kreftoverlevende blir diagnosert med «chronic fatigue». Multippel sklerose, diabetes, fordøyelsessykdommer, infeksjoner og diverse smertetilstander samt mange flere, er ofte ledsaget av nedsatt enegikapasitet. En helt logisk og naturlig konsekvens når kropp og sinn enten har vært, eller kontinuerlig er under et stort press. Sykdom tapper batteriet.
Når du har vært syk i mange år, blir du ganske god på å prioritere. Du velger deg hobbyer som gir deg mening, og luker ut både folk og gjøremål som gjør deg sykere (hvis det er mulig). Å energiøkonomisere er en kunst, en balansegang. Noen ganger tar jeg meg en skikkelig heistur, selv om jeg vet at smellen kommer. En helgetur, et bryllup eller en skikkelig fest. Men, stort sett prøver jeg å leve på en måte som ikke gir meg de store berg og dalbanene. Dette har gitt store helseforbedringer for min del, men det har tatt tid. Da jeg var så syk at bare det å sette meg opp på sengekanten ga en massiv symptikus respons, så var det mitt utgangspunkt. Når du kun har 5 % batterikapasitet, nytter det ikke å være idealist. Du må begynne der du er. Jeg måtte altså finne noe som kunne roe ned gasspedalen min, som jeg kunne utføre i sengen uten for store anstrengelser. Jeg visste at visse måter å puste på kunne tvinge parasympatikus eller bremsen til å komme litt mer på banen. Kun fem minutter ad gangen, var veldig forsiktig med å gå for hardt ut. Kort, rolig innpust gjennom nesen, laaaang utpust gjennom munnen. Etter noen uker med dette regimet økte batteriprosenten ørlite, og sånn fortsatte jeg, jaktet på noen prosent her og noen prosent der, til jeg ikke fant mer.
I dag bruker jeg Garmin Vivomore Sport pulsklokke, som både innehar funksjonen «bodybattery», samt stressindikator (HRV). Jeg legger meg alltid før kroppsbatteriet mitt viser 20%, og følger med på hva som påvirker min HRV. Å lese gir meg et veldig lavt stressnivå, å kjøre bil det motsatte. Jeg bruker klokken som et terrengkart for å ikke gå meg vill, for noen ganger, selv etter mange års trening som syk er jeg helt på bærtur. Jeg har som mål å alltid våkne med minimum 70% batterikapasitet, noe som betyr at jeg må leve på en måte som gir meg det. Nok søvn, meditasjon, gode relasjoner, næringsrik mat og naturlig bevegelse innenfor mine rammer. Dette gir meg en form for kontroll over mitt eget liv, over sykdommen som før opplevdes som et torturkammer. Jeg har fått mye bedre livskvalitet og friheten til å synge karaoke en hel kveld innimellom.
Kilder:
Dr. Torkil Færø (2023) Pulskuren