Våre misforståtte venner- bakteriene
93% av den Amerikanske befolkningen er nå definert som metabolsk syke. Høyt blodsukker, høyt blodtrykk, overvektige og for mange ugustige fettsyrer i blodet. Nordmenn følger i fotsporene, med 1 av 4 av våre voksne innbyggere, men tallet er stigende. Mange klør seg i hodet over hvordan menneskeheten klarte å havne i denne situasjonen, spesielt nå som medisiner og helsevesen aldri har vært mer moderne og velfungerende. Vi lever på mange måter livets glade dager, med overflod av mat og distraksjoner. I teorien burde vi dermed vært på topp, men sannheten er at vi er litt ute å kjøre. Den rike verden har mer depresjon, alkoholisme og kriminalitet nå enn for 50 år siden. Vi har høyere lønn, mer fancy stæsj, lekre hus og lune hytter, men er likevel mer ensomme og overvektige. Mange klør seg i hodet, hvorfor har jeg det så dårlig, når alt er så bra? Jeg tror mye av svaret ligger i vår natur. For å forstå nåtiden, må vi se oss tilbake. Langt tilbake.
For halvannen milliard år siden slo to bakterier seg sammen. Prokaryote arkebaketerier fusjonerte med eukaryote bakterier. Kanskje var det helt tilfeldig, at den ene prøvde å spise den andre, eller at den andre prøvde å parasittere den ene, eller så fant de rett og slett ut at det var lurt å samarbeide for å sikre egen overlevelse. Det vet ingen. Det vi vet er at alt levende liv på denne jordkloden; planter, dyr og mennesker stammer fra disse to. Den dag i dag, lever denne sammenslåingen videre i oss, den utgjør energimotoren inni cellene våre; mitokondriene. Uten mitokondriene hadde ikke cellene våre vært i stand til å leve mer enn noen få timer. Jobben til mitokondrier går ut på å skape energi ved å forbrenne glukose ved hjelp av oksygen. Resultatet er molekylet ATP, et slags drivsstoff. Hadde det ikke vært for ATP, ville ikke muskelcellene våre hatt energi til verken å sykle, løpe eller svømme. Uten bakterier er vi ingenting, vi eksisterer tross alt på grunn av dem. I millioner av år har vi levd side om side, noen på oss, veldig mange inni oss. En uskrevet kontrakt, som leppefiskens avtale med laksen. Leppefisken spiser døde hudrester og parasitter, og "kunden" blir ren, uten å spise den ansatte som har utført arbeidet. Dette er et eksempel på mutualisme. På samme måte hjelper bakteriene oss, hvis vi huser dem og behandler dem verdig. Du har ti ganger flere bakterieceller, enn menneskeceller i og på kroppen din. Pittesmå, men av stor betydning. Selvsagt finnes det også sykdomsfremkallende bakterier som vi ønsker å holde oss langt unna, som den sorte død; Yersinia Pestis. I 1349 tok sykdommen livet av halvparten av den norske befolkningen. Andre bakterier igjen, oppfører seg helt fredfullt på sin vante plass, men kan føre til både blodforgiftning og hjernebetennelse når de havner på avveie. Bakterien Staphylococcus Aureus er kul når den er utenpå huden, men ikke under. E.coli er kjekk og grei å ha i tykktarmen, men ikke i nyrene, lungene eller i hjernen. Til tross for menneskets fantastiske medisinske utvikling, vet vi fortsatt lite om hvordan de ulike bakteriene påvirker oss. Man regner med at vi har lykkes i å kartlegge rundt 10%, så her befinner vi oss virkelig på barneskoletrinnet.
En av de store tabbene menneskeheten gjorde, og til dels fortsatt gjør, er å betrakte bakterier generelt som noe vi bør avsky og kvitte oss med. Antibiotika har bidratt til at vi lever cirka 20 år lengre, og har reddet millioner av liv siden det ble tatt i bruk i 1942-43. Denne vindundermedisinen er både vår redning, men kan også bli vår undergang hvis vi den misbrukes. Utfordringen er at de fleste sykdomsfremkallende bakterier er ekstremt tilpasningsdyktige, og rågode på å formere seg til tross for dårlige kår. De utøver en form for seleksjon, eller muterer arvestoffet sitt for å bli resistente. Dette så og kommuniserte Alexander Fleming, opphavsmannen bak penicillinet helt fra den spede begynnelse. "Å bruke antibiotika skal ikke være en ensidig kamp mot bakterier. Antibiotika skal være et verktøy for å få bukt med farlige infeksjoner. Bakteriene skal kunne leve med oss, og vi skal kunne leve med dem".
Bare i 2019 døde 1,2 millioner som en direkte følge av antibiotikaresistente infeksjoner. Men tallet kan være så høyt som nærmere fem. Når vi i tillegg legger til andre legemidler som påvirker bakterieflora, samt sprøytemidler, antibac, kjemikalier, tilsetningsstoffer og emulgatorer, så forstår vi ummiddelbart at bakteriene våre er under angrep. Mennesket har en tendes til å rokke om, tukle, ta snarveier og manipulere. Vi ønsker gjerne å få kontroll på symbioser som har eksistert bærekraftig i millioner av år, slik at vi kan utnytte dem til vår fordel. Men, bakterier er på mange måter både smartere og mer tilpasningsdyktige enn det vi er. Tar vi rotta på dem, så utrydder vi oss selv samtidig. Siste skudd på stammen er den klimavennlige melken. Da jeg først hørte begrepet tenkte jeg; "så bra"! Helmelk fra gressfôrede kyr. Sannheten var imidlertidig en helt annen. I kjølvannet av det grønne hysteriske skiftet, skal man nå få kuer til å prompe mindre, slippe ut lavere mengder CO2. Fôrtilskuddet Bovaer gjør at metanproduksjonen i vomma på kua reduseres. Flott, tenker du kanskje? Problemet er bare at den naturlige bakteriefloraen til kua endres drastisk, og ingen vet hvilke konskvenser det har på sikt, verken for kyrene eller for menneskene som drikker melken. Andre tidligere "smarte" matløsninger har vist seg å være katastrofale på sikt. Som plantevernmiddelet Glyfosat, bedre kjent som Roundup. I starten ble produktet hyllet som et mirakel, i ettertid har Monsanto måtte utbetale milliarder i erstatning for ødelagte liv. Ikke bare fosterskader og kreft er på listen, men også tarmbakteriene lider under eksponering av glyfosat. Glyfosat hemmer tryptofan, og dette stoffet er nødvendig ved dannelse av serotonin, det såkalte lykkehormonet. Tryptofan stimulerer også de "gode" laktobakteriene i tarmen, uten dette stoffet er det bedre vekstvilkår for de antibiotikaresistente bakteriene. Kanskje noe av forklaringen på det økende antallet deprimerte og alle fordøyelsesplagene?
Kilder: