Et liv i balanse- er det mulig?
I innkjørselen har jeg en hekk av blodbøk. Den ble plantet i fjor, kanskje litt i seneste laget, men gartneren mente det skulle gå helt fint, sånn i teorien. Vi stolte selvsagt på spesialisten, men når våren kom uteble blomstringen, hekken mistrivdes på det groveste. 70% hadde visnet. Noen få hadde klart seg, men ingen av plantene viste tegn til voldsom livsglede. Denne hekken fikk meg til å tenke på hvor viktig miljøet er. At jordsmonnet har riktig næringsinnhold, temperatur og værforhold er gunstige, nok vann og omsorg. Faktorer som er helt nødvendige for liv og trivsel. Disse plantene manglet dette, og som et resultat ble de syke, mange døde. Selvfølgelig tenker du kanskje? Det merkelige er at svært mange mennesker ikke innser at de lever på denne måten. Ikke overasskende visner vi, noen dør.
I et overstimulert samfunn kan det være vanskelig å se det helt åpenbare. Vi har rett og slett ikke tid til å reflektere, lene oss tilbake og stille det viktige spørsmålet; hvor er jeg egentlig på vei? Hamsterhjulet snurrer, og de fleste prøver så godt de kan å løpe i samme tempo som de andre. Når kvelden kommer er vi så utkjørte at en lettbeint komedie på Netflix er eneste alternativ. Neste dag er det samme opplegg, shit, der ble det surfing på nettet istedetfor den planlagte løpeturen, igjen... Og plutselig var den chipsposen tom. Lystbetonte sosiale tilstelninger er forbeholdt noen få helger, kalenderen er som regel fylt opp med mange "må, skal og bør". Du holder koken til det ikke fungerer lenger, holder pusten, drikker litt for mye rødvin, og kjenner liten eller ingen glede når du våkner om morgenen. Batteribanken er tømt, og ingen hurtiglader kan støte liv i kadaveret. ASet er rett og slett kaputt. Du har møtt veggen, befinner deg i kjelleren, kall det hva du vil Faktum er at denne måten å leve på ikke er bærekraftig for noe menneske. Skal du leve et liv i balanse, kan du ikke speile deg i samfunnet, kopiere atferden til saueflokken. I følge Folkehelseinstituttet er ca. 12% av befolkningen deprimert, 60-70% havner i kategorien overvektige eller fedme, sykefraværet øker og i 2022 punget NAV ut med 535 milliarder kroner! Ca. 600.000 nordmenn i arbeidsdyktig alder står utenfor yrkeslivet. Norge bruker mer penger på helse per innbygger, enn noen av de andre nordiske landene. Er vi rett og slett mer syke fordi vi har mulighet? Eller kan noe av svaret ligge i miljøet vi oppholder oss i?
En god pekepinn er å se mot andre land hvor befolkningen blomstrer, hvor degenereringen inntreffer når det er naturlig. Hvor de har spenst i stegene, og blikket er rettet oppover, ikke nedover. Det betyr ikke at dette landet gjør alt riktig, men at de prøver nye veier. Her blir folket ansett som hovedressurssen, noe virkelig verdifullt. Og politikkens agenda er å forbedre innbyggernes liv. På samme måte som lekeplasser i Norge, finner du statsfinasierte treningsplasser for voksne. Ingen varer har lov til å inneholde mer enn 12% tilsatt sukker, det er flust av sosiale møteplasser, parker og bilfrie områder. Barn får nærboerstipend hvis de velger å bosette seg nærme foreldrene sine. Singapore. Dette lille, nye landet som på mange måter har lykkes med å kobinere det beste fra Vesten og Østen. Innbyggerne har blant verdens aller beste levevilkår, men mangler endel på sivile og politiske rettigheter. Her er det strenge straffer, spesielt ved brudd på narkotikaloven. Likevel blir det betegnet som "the happiest country in Southeast Asia". Singapore tør å prøve noe annet enn "The American Dream", en drøm som kanskje minner mer og mer om et mareritt i disse dager?
Bhutan er et annet lite land mellom Kina og India, kjent for å måle sin velstand i innbyggernes brutto nasjonale tilfredshet (GNH), ikke brutto nasjonal produkt (BNP) (tilstanden og utviklingen i et lands økonomi). Ingen nye lover blir vedtatt her, hvis ikke de øker livskvaliteten til innbyggerne. Den siste GNH rapporten fra Mai 2023 viste at forrykende 93.6% av butanerne anser seg selv som lykkelige! Dette til tross for at Bhutan befinner seg på plass 162 når det gjelder BNP. Mottoet er "lykken er noe som angår alle", noe som implisitt indikerer at alle også har ansvar når noen er ulykkelige.
Må vi flytte til Singapore eller Bhutan for å leve et meningsfylt liv? Eller er det mulig å oppnå sjelefred og balanse her hjemme, selv om ikke samfunnet har dette som hovedfokus? Jeg mener ja. Kanskje oppnår du eller jeg aldri fullt ut likevekt, men et liv som oppleves meningsfylt er absolutt innenfor rekkevidde. En følelse av tilfredshet og ro. Et samfunn hvor innbyggerne til enhver tid er lykkelige og ekstatiske, er rett og slett utopi. Forholdene ligger kanskje ikke 100% til rette, men ved å ta valg basert på det som oppleves meningsfylt for nettop deg er et godt sted å starte. Noe kan man selvsagt ikke velge bort, men mye kan gjøres på en annen måte. Start prossessen en helg alene på fjellet eller i skogen, hvor du spør deg selv; hvem er jeg bak alle mine prestasjoner, alle mine masker? Hvor er jeg på vei? Og hvor vil jeg være? Hva trenger jeg for å leve et godt liv? Å leve i tråd med den du er, krever mot og ærlighet. Om du ikke gjør det, vil konsekvensen på sikt bli sykdom eller død. I et samfunn hvor vi lever adskilte fra kroppen, fra hverandre og naturen er det lett å visne.
Jeg var i mange år fullstendig ute av balanse. Hele kroppen var i opprør, psyken fortvilet. Prognosene mine var dårlige, 5% sjanse for å bli helt frisk, i en alder av 32 år. Livet var så strevsomt, at jeg vurderte å takke for meg. Jeg vaklet mellom håp og resignasjon, nektet å akseptere situasjonen jeg befant meg i. En dag på loftet, etter fire timer med sammenhengende hulking og dyp fortvilese, rundt ett år etter sykdomsdebuten, tok jeg et valg. Et valg om å prøve. Ta steget ut av rammene, følge intuisjonen og sakte men sikkert samle puselspillbitene.
Siden jeg var sengeliggende 16-18 timer i døgnet, var det ikke mye overskudd til energikrevende endringer. Derfor valgte jeg å starte med liggende meditasjon. En spesiell pusteteknikk for å roe nervesystemet, dempe stressresponsen, som jeg var helt sikker på opererte i høygir. Korte intervaller, først 5-7 minutter ad gangen, før jeg økte på. Hver dag, flere ganger. i løpet av døgnet Effekten var merkbar. Alarmen ble sakte, men sikkert mindre reaktiv. Hormonsystemet, immunssystemet og nervesystemet, alt dette som henger sammen, ble roligere, og fungerte mer i tråd med de faktiske omgivelsene. Det var ikke lenger krig inni meg.
Da jeg hadde kommet meg litt ovenpå, var jeg klar for å ta tak i tarmhelsen min. Avføringsprøvene viste en katastrofal dysbiose, med enorme mengder sykdomsfremkallende bakterier. Her var det mye å ta tak i. Med hjelp fra min mann la jeg om kostholdet, jeg veide på dette tidspunktet 54 kg, mat det siste året hadde kun vært et nødvendig onde. Nå var det tid for mat som dempet innflamasjon, mat som ga de riktige byggeklossene, mat som gjorde at de gunstige tarmbakteriene trivdes. Den største endringer kom likevel da jeg fikk muligheten til å teste ut ACHIM fekaltransplantasjon. Da fikk jeg endelig dysbiosen under kontroll, og immunsystemet begynte å fungere mer rasjonelt (70-80% av immunssytemet sitter på utsiden av tynntarmen, og reguleres av tarmbakteriene).
Neste puselspillbrikke var å hjelpe kroppen med å bli kvitt avfallsstoffer som hadde hopet seg opp med årene. "Ekspertene" kan si hva de vil, men lever du et vanlig liv, så er sjansen ekstremt høy for at du har mer avfall, enn det kroppen klarer å kvitte seg med på egenhånd. En gjennomsnitts nordmann har i dag mellom 200-400 ulike giftstoffer i kroppen til enhver tid. Her trenger du ikke å betale i dyre dommer for å teste det vi allerede vet, bor du i Norge, så har du giftstoffer i kroppen, så enkelt er det. Jeg investerte i en badstu, startet forsiktig, da jeg ble ekstremt dårlig de første gangene. Etter badstu, dusjer jeg, før svetten rekker å tørke inn, og drikker et glass med vann og Zeolitt for å binde tungmetaller.
De siste viktige stegene jeg valgte å fokusere på nå som allmenntilstanden hadde forbedret seg var naturlig bevegelse og pleie av meningsfylte relasjoner. Rolig yoga, tur ute i nærområdet, mer kontakt med naturen, gjerne barbeint der det var mulig. Siste nøkkel for meg var å rydde opp i relasjonene. Hvem var der for meg på mine mørkeste dager? Hvem ønsket jeg å ha i livet mitt? Og hvorfor? Etter å ha skrevet en topp 10 liste, investerte jeg tid og energi i disse menneskene. Perifere bekjentskaper utgikk.
Veien til et godt liv har vært lang og kronglete. Lite energi gir harde, men nødvendige prioriteringer. Jeg har fortsatt ME, men nå ser jeg på sykdommen som en nødvendig regulator, en påminnelse som gjør at jeg ikke sluker verden glupskt og grådig. Mitt toleransevindu er fortsatt smalt, men jeg lever fint og er tilfreds i dette vinduet. Jeg har gått fra å være en av disse miserable bøketrærne, og ved hjelp av å aktivt endre miljøet jeg befant meg i, kom jeg ut på andre siden som et japansk kirsebærtre.
Om vi ikke tør å leve det livet vi virkelig ønsker, hvorfor er vi her da? -Brenè Brown
Kilder:
Comments