Et sykt samfunn
Kanskje er det et sunt tegn at jeg ikke er 100% frisk i dagens samfunn? Siden smarttelefonen og internett fant veien ned i lommene våre har vi blitt rike på informasjon, men fattige på meningsfulle sosiale relasjoner. Det er fotsatt ikke fullstendig kartlagt om Sosiale Medier (SoMe) er hovedårsaken til en økende psykisk uhelse hos ungdom (og da spesielt jenter), men flere og flere studier finner en tydelig sammenheng. Og det er ikke bare unge som sliter. Bare siden 2019 har bruken av antidepressiver blant innbyggerne her i landet i aldersgruppen 30-34 år økt med 19 prosent. Mange blir stående på disse medikamentene i åresvis, hvor dosen økes gradvis. Et medikament som i utgangspunktet er ment for å brukes i en kort periode.
I en kultur hvor vi ofte får høre "ingen kan hjelpe deg, bortsett fra deg selv" er det lett å resignere. Da er det trøstende å høre at årsaken til depresjon er en biologisk ubalanse i kjemien. At hjernen har for lite serotonin. Og at løsningen ligger hos apoteket. Mange fortsetter livet akkurat som før, og årsaken til depresjonen blir kanskje aldri kartlagt. Men hva om problemet hovedsakelig ligger i verden og hvordan vi lever i den?
Mennesket som art stammer (sannsynligvis) fra de afrikanske savannene. Der levde vi i små grupper på inntill 150 personer som jegere og sankere. Vi var avhengige av hverandre for å overleve. Vi samarbeidet om å skaffe mat, holde stammen trygg og pleie de syke. Sammen. Alle samfunn man kjenner til hadde denne grunnoppbyggingen, før jordbruksrevolusjonen gjorde sitt inntog. Det å ha en verdi som "ingen kan hjelpe meg, unntatt meg selv" er å fornekte menneskehetens historie og natur. Skulle du være så uheldig å bli utstøtt eller komme bort fra gruppen over en lengre periode, ville vonde følelser være helt naturlig og motivere deg til å søke tilbake til flokken. Og det litt kjapt- helst før du endte opp som lunsj for en sulten løvefamilie. I dag sitter mange alene i leiligheten sin, med skjerm som eneste selskap. En ensomhetsepidemi herjer nå fritt, ikke bare blandt eldre, men i økende grad også blant unge. Kanskje vi i dag mangler de menneskelige tilknytningene vi trenger for å ha en sunn psykisk helse?
I dag finner man ikke mange folkegrupper som fortsatt lever på denne stammeaktige måten. Men, besøker man amish-folket er det som å reise flere hundre år tilbake i tid. Ingen elektrisitet, ingen bil, ingen smarttelefon, ingen militærtjeneste, ingen vold, og hardt arbeid på jordene, en sterk religiøs tro og et uløselig bånd til naturen. (Men også et urokkelig syn på at ekteskap kun skal inngås mellom ulike kjønn). Denne folkegruppen stammer opprinnelig fra Sveits og utgjør i dag rundt 100 000 tilhengere. Noe av det som gjør denne sekten til noe for seg selv, er muligheten ungdommene har til å leve ett år ute i den "vanlige" verden. Her kan de kle seg i moderne klær, klippe håret, kjøre bil, være på sosiale medier og mange ekperimenterer også med alkohol, sex og narkotika. Dette året kalles Rumspringa som i bunn og grunn betyr å løpe rundt. Når Rumspringa er over må ungdommene velge. Skal de la seg døpe og gå inn i Amish samfunnet, eller forlate samfunnet og familien for å leve i den moderne verden? Nesten utelukkende velger de å bli.
I Nord- og Sør-Dakota bor hutterittene, en befolkning som kan sees på som den mest ekstreme grenen av amish-folket. Her må alle samarbeide hele tiden. Antropologer har studert hutterittene i mange år for å kartlegge hvor ensomme de er. Ensomhet defineres som en følelse av mangel på tilhørighet med andre mennesker, eller et savn etter å føle seg sett og forstått. Og det finnes en ganske enkel måte å teste dette på. Overalt i verden hvor folk selvrapporterer om ensomhet, korrelerer dette med økt antall mikroppvåkninger om natten. Korte øyeblikk som man ikke registrerer, men hvor søvnen er mer overfladisk. Alle andre sosiale dyr opplever også mikrooppvåkninger når de er utrygge og isolert fra flokken. Å vite at ingen passer på - gjør at hjernen ikke tillater tung, uforstyrret søvn. Å måle slike oppvåkninger er en god måte å måle ensomhet på. De testede hutterittene hadde så og si ingen mikrooppvåkninger. Dette samfunnet hadde det laveste nivået som noensinne er blitt målt i verden.
Som en ektrem kontrast til den trygge og på mange måter ukompliserte tilværelsen til hutterittene kom jeg over en svært trist historie fra mitt eget hjemland: I en grå blokk på østsiden av Oslo lå en mann død i ni år før han ble funnet i 2020 (!) I en leilighet, med naboer på alle kanter. Med en melkekartong i kjøleskapet som hadde utløpsdato 6 mai 2011. En digitalisert verden og manglende fysisk kontakt med mennesker gjorde dette mulig. Selv om denne saken er svært spesiell og uvanlig, og mannen selv ikke ønsket å ha kontakt med sin familie, er det et symptom for noe sykt i samfunnet. Hva med naboene? Hva med posten? Og NAV? Det skremmer meg at det overhodet er mulig.
Menneskelige innstinkter og faktisk også deler av moralen vår kan spores flere millioner år tilbake i tid. Mennesket og sjimpansene skilte veier for cirka 6 millioner år siden, men den dag i dag er det bare fire prosent av vårt DNA som skiller oss fra sjimpansene. I Milwaukee County Zoo bodde en dvergsjimpanse ved navn Kidogo. Kidogo hadde en hjertefeil som gjorde ham slapp og forvirret. Da han ble flyttet til dyrehagen klarte han ikke å orientere seg, eller forstå instrukser fra dyrepasserne. Da de andre sjimpansene forstod hvordan det stod til med Kidogo, grep de inn. De leide han ofte med seg og fulgte ham dit han skulle. Hvis Kidogo gikk seg bort skrek han høyt og fortvilet, og en annen sjimpanse kom raskt til for å hjelpe. En av de viktigste hjelperne til Kidogo var alfahannen, Lody. Ikke bare fulgte han Kidogo rundt, Lody beskyttet han også. En ung hann ved navn Murph, kunne ofte finne på å erte Kidogo, og når Lody oppdaget slik atferd, jaget han bort mobberen og la en beskyttende arm rundt den hjertesyke sjimpansen. Til tross for våre ulike retninger trer noe helt tydelig frem; hvor viktig det er å inkludere alle i flokken, selv de som ikke kan bidra på samme måte som de friske.
Vi må aldri undergrave det at selv mennesket har oppstått fra dyreriket og den til tider ubamhjertige naturen. At våre sanser har blitt sløvet, og oppmerksomheten helst vil tilbringe tiden foran en lysende, støyende og underholdende skjerm, betyr verken at det er bra eller riktig (selv om alle gjør det). Teknologien har absolutt sine fordeler, feks. er det enklere enn noensinne å snakke med et familiemedlem på andre siden av kloden, men på den annen side kan teknologien gjøre det vanskeligere å snakke med din egen sønn fordi han er så opptatt av telefonen. Tiden og kreftene vi bruker på å etablere nye online-vennskap i Iran eller Canada vil sannsynligvis gå på bekostning av å kjenne dine nærmeste naboer. Spesielt når evolusjonen tyder på at mennesket kun har kapasitet til å ha en nær relasjon til ca 150 mennesker. Og jeg som snart har 1000 venner på Facebook!
Mennesker i dag er konstruert biologisk på samme måte som mennesket i steinalderen, men miljøet er drastisk forandret. Spesielt de siste 100 årene har det skjedd en enorm samfunnsutvikling. At nå mange mener at tilgang til internett er et primærbehov sier så altfor mye om tiden vi lever i. Et individualistisk samfunn, tilkoblet internett- men frakoblet hverandre. Ensomhet og usikkerhet, til tross for at vi bor tett på andre. Travelt opptatt, men uten følelsen av å høre til. Vi låner penger vi ikke har, til å kjøpe dritt vi ikke trenger. Et samfunn fylt med søppelverdier. Tilknytning til andre mennesker er et fullstendig grunnleggende behov, og selv om vi har staten, så trenger vi fortsatt hverandre.
Sosiale medier kan aldri veie opp for et manglende sosialt liv!
Kilder:
Litteratur:
Frakoblet. De egentlige årsakene til depresjon- og de overraskende løsningene (2019). Johann Hari
21 tanker for det 21. århundret (2018). Yuval Noah Harari
Comments