Lykken ligger i problemene

Den vestlige kulturen er manisk opptatt av positive forventninger. Du skal være lykkelig, intelligent, rik, sunn, sexy og bedre enn alle de andre. Men alle disse positiv selvhjelpsgreiene fokuserer på det du mangler, ikke det du allerede har. Ironien i dette er at vi blir påminnet- gang på gang på det hva vi burde vært, men har mislykkes i å bli. For et virkelig lykkelig menneske har sannsynligvis ikke noe behov for å stå foran speilet og gjenta mantraet om at hun er lykkelig. Det er jo bare noe hun er.

Sosiale medier renner over av poster som viser hvor kule og fantastiske liv de andre lever. Noe som har vært med på å fostre en hel generasjon som tror at negative følelser som skyld, skam, frykt og uro er helt uakseptabelt og bør unngås for enhver pris. Samtidig bor du på det samme stedet, i den samme kjellerleiligheten, med den samme personen, det er tomt for dopapir, og hunden har akkurat hatt diarè på det ubehandlede parkettgulvet. Det finnes så uendelig mange påminnelser om at vi ikke strekker til, ikke er bra nok, ikke når opp til de "andre". I går tenkte du kanskje at livet ditt var helt okei, men etter en time på Facebook er du ikke like sikker lenger.

Når du bryr deg om alt og alle til enhver tid, vil ditt eget liv aldri bli bra nok. Du innbiller deg at du alltid har krav på å være lykkelig og komfortabel, en sykdom som til slutt vil spise deg levende. Enhver motgang oppleves som urett, uenighet som en personlig fornærmelse. Kunsten er å bry seg om det som er viktig for deg, og det er ikke nødvendigvis det samme som "alle" de andre. Vi må lære oss å bry oss om det som virkelig er verdt å bry seg om. I tillegg må vi forsone oss med at det er helt greit at livet stinker av og til, uten at vi tror at det er noe fundamentalt galt og begynner å klandre oss selv.

For cirka 2500 år siden, i et slott ved foten av Himalaya bodde det en konge. Kongen fikk en sønn som han ønsket skulle få et perfekt liv. Høye murer ble reist rundt eiendommen slik at gutten skulle slippe å forholde seg til menneskelig lidelse utenfor. Han ble overøst med gaver, ethvert behov, ethvert ønske ble innfridd momentant. Til tross for en barndom i luksus, uten motstand, ble prinsen er kronisk misfornøyd ung mann. Han opplevde tilværelsen som tom og meningsløs. En natt snek han seg ut av slottet,for å se hva som befant seg utenfor muren. Det prinsen så, gjorde han skrekkslagen. Flere syke, fattige og døende mennesker i gatene. Menneskelig lidelse. Da prinsen vendte hjem til slottet havnet han i en slags eksistensiell krise. Han bebreidet faren sin for å ha blitt så ulykkelig. Overfloden hadde fått livet til å fortone seg som meningsløst. Prinsen bestemte seg for å rømme. Han ville gi slipp på alle godene som kongelig, alle eiendeler og familiære bånd ble brutt. Prinsen ønsket å leve på gaten, sove i dritten, pine seg selv og tigge matrester fra fremmede. Slik levde han i årevis, og akkurat som planlagt, led prinsen fryktelig. Sykdom, sult, smerte, ensomhet og kroppslig forfall, til tider helt på dødens rand. Etterhvert innså mannen at lidelse er skikkelig kjipt, og ikke nødvendigvis meningsfylt. Rådvill og forvirret bestemte mannen seg for å sitte under et tre helt til den innsikten han hadde jaktet på ville åpenbare seg. Legenden vil ha det til at det tok førtini dager før han innså at livet i seg selv innebærer lidelse. De rike lider fordi de er rike. De fattige pga. fattigdom. Folk uten familie, fordi de ikke har familie. Og folk med familie, lider på grunn av familien. Alle lider, men det betyr ikke at all lidelse er lik. Noen lidelser er definitivt mer smertefulle enn andre, men uansett vil vi alle,i større eller mindre grad lide i løpet av livet. Mannens navn var Buddha, og han mente at mye av årsaken til menneskelig lidelse var våre egne tanker om situasjonen. Smerte er en del av livet, men hvor mye vi lider på grunn av smerten er et valg. Tenk på det på denne måten; fysisk smerte er unngåelig, men emosjonell lidelse er av fri vilje. La meg forklare dette litt nærmere; forrige gang du møtte meg, så var jeg kjip og sparket deg i skinnleggen. Dette gjorde fysisk vondt og du fikk blåmerke. Men det kan også ha gjort vondt emosjonelt. Hvis du bruker ukene og månedene i etterkant på å fundere på hvorfor jeg sparket deg, og at jeg er en skikkelig drittkjerring som du skal hevne deg på, så begynner du å lide. Hver gang du tenker på episoden, så kjenner du på raseri og urett. Du gjenlever hendelsen gang på gang og klarer ikke å slippe. Og ja, det var urettferdig og kjipt gjort av meg, men smerten i etterkant er det ikke jeg som påfører deg.

Lidelse er faktisk nyttig i et evolusjonært perspektiv. Det inspirerer til forandring, og på sikt øker det sjansen for overlevelse som art. Vi er dessverre skrudd sammen slik at vi er misfornøyde med det vi har, slik at vi bestandig kjemper og strever for å få mer, mer, mer. Med andre ord er det ikke dette en defekt, men et sentralt komponent i den menneskelige biologi. Tanken på et liv uten problemer, fylt med evig lykke gir deg kanskje vann i munnen, men realitetene her nede på jorden er at problemene aldri tar slutt. Løsningene på et problem er på mange måter ikke mer enn begynnelsen på det neste. Men vi kan prøve å tilstrebe et liv fylt med gode og håndterbare problemer. Å løse problemer gjør deg lykkelig, men nøkkelordet her er å løse dem. Hvis du unngår problemene dine, eller føler at du ikke har noen, så blir du ulykkelig. Hvis du har problemer som du ikke makter å løse blir du også ulykkelig. Det er en vrangforestilling at et problemfritt liv er drømmetilværelsen, for de aller fleste mennesker trenger noe å løse. Lykke er dermed en form for handling, en aktivitet, ikke noe du magisk vis får tildelt eller oppdager i et ukeblad. Sann lykke oppstår når du finner de problemene du setter pris på å ha og lykkes med å løse.

Det å øve på akseptere tingenes tilstand, at sånn er det akkurat nå, uten å fordømme eller overanalysere er en kunst som man må trene på. Igjen og igjen. Dette gjelder også i forhold til egen kropp. Noe kronisk syke virkelig får brynt seg på. Vi ønsker selvsagt å bli helt friske og velfungerende, men å ønske noe som i realiteten sannsynligvis er uoppnåelig gjør at vi lider enda mer. Med andre ord har vi et problem, vi ikke makter å løse. Du hater kanskje kroppen din for at den ikke virker som tiltenkt, klandrer deg selv for at du har blitt syk, tenker at du har en karakterbrist som har fått deg opp i stry. Noe som ikke merkelig, tatt i betraktning hvordan mange friske ser på kronisk syke. Vi skammer oss over å være syke, og tankene våre forsterker lidelsen. Som psykologen og buddhisten Jack Kornfield sier; "The mind has no shame". Tanker kommer og går, innholdet kan være svært destruktivt, men det er egentlig ikke problemet. Problemet oppstår når du begynner å tro at disse tankene er sanne.

Kilder:

Manson, Mark (2019) The subtle art of not giving a fuck

Bernard, Tony (2010) How to be sick