Menneskelig dumskap
Homo Sapiens betyr «vis mann».
Det kan diskuteres.
For ca. 70.000 år siden begynte forfedrene våre å spre seg i vifteformasjon ut fra Afrika. Først til Asia og siden til Europa. Akkurat hvor mange andre menneskearter som befant seg på jordkloden er fortsatt gjenstand for heftig debatt blant de lærde, men iallefall tre. Dvergene på Flores, denisovanerne i Sibir og Neandertalerne. I 100.000 år hadde Homo Neandertalis klart seg ganske så greit alene i Europa og Midt-Østen. For 35 000 år siden ble de som siste annen menneskeart borte. Utryddet. De kan for all del ha vært uheldige, blitt smittet av ukjente sykdommer da Sapiens inntok området. Eller kan hende vi var bedre til å håndtere de store klimaendringene i denne perioden? Sanket, jaktet og spiste all maten. Eller, tatt vår blodige historie i betraktning, så bare drepte vi dem med overlegg. Dog, ble det noen velykkede svangerskap mellom disse to rasene, sånn cirka rundt tyve antar man. Noe som den dag i dag preger mellom 2-4% av vårt DNA her i Europa. Vi kloke mennesker har jo en ganske imponerende merittliste når det gjelder å utrydde andre arter, som da sapiensene inntok Australia for eksempel. Da lykkes vi med å ta livet av de aller fleste store pattdyrene, og senere gjentok vi suksessen i Amerika. Dermed er ikke teorien om at neadertalerne også ble behandlet på denne måten, helt usannsynlig. Det er liksom det vi gjør; kommer på et nytt sted, forsyner oss grådig av ressursene, og stikker når det begynner å bli tynt i rekkene. Arkeologene finner spor av strategien vår over alt; først var det mange dyr, ingen sapiens. Så blir det mange sapiens og ingen dyr.
Vi liker å tenke på samfunnet vårt som utviklet, innovativt og lurt. Ironisk nok jobber de fleste mer nå, enn i steinalderen. En vanlig dag for en typisk fabrikkarbeider starter med at hun reiser hjemmefra rundt kl 7:00. Tar et overfylt tog, styrer en maskin i 8-10 timer i en stor støyete hall, tar det like fulle toget tilbake og kommer hjem rundt kl 18:00. Vel hjemme venter middagslaging, oppvask, tøysortering, støvsuging og ubetalte regninger. I steinalderen forlot sankeren leiren ved soloppgang. Flokken gikk samlet gjennom skogen, plukket bær og frukt, gravde i jorden og fisket. De måtte selvsagt passe seg for rovdyrene, og var tilbake i leiren rundt lunsjtider. I løpet av 3-4 timer kunne en sanker som visste nok om omgivelsene sine, finne nok mat til seg og familien sin. De hadde mye tid til å snakke sammen, fortelle røverhistorier, leke og lære opp barna, hvile eller bare henge. Det fantes risiko for å bli blitt av slanger og insekter, eller bli spist av en løve, kutte seg på en skarp stein og utvikle infeksjoner, men det var ingen forurensing, bilulykker eller hundre uleste mail i innboksen. Arkeologer som har undersøkt skjelettene til disse menneskene har erklært benene som friske og solide. De spiste variert. På menyen var bær og sopp, frukt, snegler, skilpadde, hare, nøtter og egg. Som regel inneholdt alle disse bestandelene samlet, alle nødvendige vitaminer og mineraler. Dette i motsetning til fabrikkarbeiderens frossenpizza. Sankere vare heller ikke avhengig av en spesiell type mat, de var altetende, noe som fordøyelsessystemet vårt viser når man sammenligner det med andre dyrs. Da vi begynte å dyrke jorden for cirka 13 000 år siden var det ofte bare en sort som ble avlet i storskala. Henholdsvis hvete, potet eller ris. Potet til frokost, lunsj og middag gjør oss sårbare hvis avlingene slår feil. Som den store hungersnøden i Irland (1845-1849).
Jeg forstår godt gleden av å ta livet med ro, hente serranoskinke fra et bugnende kjøleskap og nyte en softis solskinnet. Kan hende det var en tilsvarende tankerekke som gjorde at noen slapp en håndfull med frø ned i jorden i antikkens Mesoptamia. Da var man nok ganske lei av å flytte rundt med årstidende for å skaffe seg en anstendig middag. De store pattedyren var ikke lenger i overtall og jakten tok tid. Var det en alternativ måte å anskaffe mat på som kunne hjøre livet lettere for menneskene? Få maten til å komme til oss? Vi begynte å plante og så, dyrke jorden. En endring som som førte til enorme forandringer. Ikke bare for sapiens som art, men for hele moder jord. Jordbruksrevolusjonen. Og når du må passe på jordstykket ditt og ikke kan dra noe sted i frykt for at plantene dør, eller at naboen forsyner seg, og tusen andre følger samme oppskrift, går det fort fra landsby til by. Det blir tamme husdyr, flere barn, sykdommer, handel, hierarki og konflikter. Økonomiske ulikheter i form av en «elite» med mye dyrkbar mark og mange buskap, som oppretter regler og føringer for de som eier mindre. Krig som vi kjenner det i dag, samt epidemier, har sannsynligvis sine røtter fra jordbrukssamfunnet. Endring av miljøet, omforming av landskap og planting av frø som ikke hører hjemme er helt klassisk. I begynnelsen går det over all forventning. Det spirer, blomstrer og gror. Eliten er så fornøyd med resultatet at de ekspanderer arealet, øker intensiviteten, sår frøene oftere og med kortere avstand. Men så, viser det seg, at dette kanskje ikke var så lurt likevel.
Denne hendelsen fant sted i den amerikanske midtvesten. Regjeringens poltikk oppmuntret fok til å drive med jordbruk, og gratis jordlapper ble utdelt. Helt i tråd med «The American Dream». Etterhvert som jordarealene med god vannforsyning var blitt fordelt og tatt i bruk, så man seg etter andre steder å dyrke på. Valget falt på prærien, men her var jorden både tørr og støvete. Løsningen ble å tilby interesserte bønder dobbelt så stort areal som en motivator. Ummidelbart må noen ha tenkt at dette kanskje ikke var en særlig god idè, men det skal Homo Sapiens ha; de er ikke redde for å prøve noe nytt! Tilfeldighetene ville ha det til at da teorien ble lansert, på midten av 1800-tallet, så regnet det uvanlig mye i dette området. Planen om å dyrke hvete også på prærien ble ansett som realistisk og gjennomførbar. Med den nasjonalromantiske tanken om at «regnet følger plogen» så satte de igang. Da 2. verdenskrig førte til matmangel og enorm etterspørsel av hvete, satte amerikanerne for alvor planene virkelig ut i drift. Kiloprisene var skyhøye og regnet fallt fortsatt jevnt. Regjeringen delte ut rause subsidier til bønder som ville ploge opp prærien for å plante det etterspurte kornet. Men etter krigen falt hveteprisene dramatisk og bøndende pløyde opp større arealer for å holde tritt. Så gikk det plutselig fra ille til værst. Det sluttet å regne! Jorden tørket opp, og hvetens røtter som tidligere hadde holdt toppjorden samlet, løste seg opp. Jorden ble til støv, enorme svarte jordstormer skygget for solen, begrenset sikten til under en meter, og gjorde det vanskelig å puste. Noen av støvskyene forflyttet seg hundrevis av mil, og la seg over Washington DC og New York. Tørken og støvstormene varte i nesten ti år. Det ble en katastrofe for økonomien, menge millioner mennesker flyktet fra sine respektive hjem og jordsmonnet har fortsatt ikke kommet seg til hektene. Dust Bowl er symbolet på en skikkelig god idè som på lang sikt viste seg å være skikkelig bedriten.
Kilder:
Det ustoppelige mennesket (2022) Yuval Noah Harari
Homo Sapiens (2017) Yval Noha Harari
Mennesket- en kort historie om hvordan vi har føkka det til (2021) Tom Philips
Comments