På skammens sti?
Det er ikke uten grunn at NRK serien "Skam" traff oss så hardt i hjertet. Sammenhengen mellom perfeksjonisme og skamfølelse kommer tydelig frem, men istedet for å skildre ungdommer som bukker under for skammen, viser serieskaper Julie Andem en annen utvei; humor. Fallhøyden blir nemlig ikke like stor om man evner å le av egen utilstrekkelighet. Men hvordan kommer man dit?
Skam er en viktig følelse. Ordet forbindes ofte med noe pinlig, en lengsel etter «å synke ned i jorden» eller et ønske om at «et hull skal åpne seg under oss». Det er få ting som er så smertefullt som å kjenne seg skikkelig skamfull. Noen vil også dra det så langt som å mene at «Jeg vil heller dø enn å oppleve det en gang til.» Dette viser oss hvor sterk følelsen av skam kan oppleves. Mens skyld forteller meg at jeg har gjort noe galt, forteller skammen at det er noe feil med meg. Mennesket er et upreget flokkdyr, og er helt avhengige av å høre til et felleskap. Å føle at man ikke passer inn i flokken, eller ikke er god nok sammenlignet med de andre, kan forklare hvorfor noen ønsker å gjemme seg bort fra sosiale settinger. Dette er noe veldig mange kronisk syke vil kunne gjenkjenne. Skammen over å ikke kunne delta i samfunnet, bringe penger inn til felleskapet, gjør at vi ofte vegrer oss for å si at vi er syk og uføretrygdet. Frykten for å bli mistenkeliggjort, for å snylte, "fake", eller like litt for godt å være hjemme med Netflix, kan føre til at man i møte med andre føler seg liten, dum, mislykket eller verdiløs. I utgangspunktet er skam fra et evolusjonært perspektiv strategisk. Skammen hjelper mennesket å regulere og tilpasse egen atferd, slik at vi kan leve noenlunde harmonisk sammen. I tillegg kan følelsen motivere til endring og forbedring. Utfordringen oppstår når "problemet" ikke lar seg fikse, eller når forventningene til egen innsats, overgår de ressursene du faktisk har.
Generasjon perfekt har tatt over for 90-tallets litt rufsete ungdom. De har toppkarakterer, er slank og veltrent, innehar et stort sosialt nettverk, gode familierelasjoner, og ser strålende og lykkelige ut på alle bilder. Generasjon perfekt er best på alt, bortsett fra det helt innlysende; at det er umulig. Perfeksjon er en tynn line å balansere på, risikoen for å falle er stor, og når du først treffer bakken med et smell, helt alene, kommer ofte følelsen av å være mislykket og verdiløs. "Flokken" mestrer tilsynelatende tilværelsen, men ikke du. Om du ikke tror meg, kan du bruke et par timer på sosiale medier for å få bekreftet dine mistanker. For her presterer og lykkes jo alle!
Det er sannsynlig å kunne anta at vi føler mer skam nå, enn vi gjorde bare tyve år tilbake i tid. "Prestasjonssamfunnet" gir rett og slett større risiko for å kunne mislykkes i livet. I vår kultur er selvbestemmelsesrett, lykke, selvrealisering og prestasjon sentrale idealer. Dermed kan skam oppstå fordi man ikke har innfridd disse "kravene". Skamfølelsen kan oppstå fordi man ikke er lykkelig og glad nok, ikke selvstendig nok, ikke presterer nok, og er for lite sosial. I dag er det private mye mer offentlig enn tidligere. Facebook, Instagram og Snapchat, er sosiale rom der man kan søke anerkjennelse, men også frykter avvisning. Eksponeringen og innblikket i andres private rom har eksplodert, tatt i betraktning at menneskets sosiale kapital ideelt sett består av 100-250 individer. Mye tyder på at hjernen vår setter 1500 som en grense i forhold til hvor mange navn et menneske er i stand til å huske. Men evnen til sosiale relasjoner, stanser opp lenge før vi kommer dit. Ved å sammenligne oss med tusener av mennesker, istedet for de typiske 150, så må det nødvendigvis også øke presset?
Jeg vokste selv opp på 90-tallet, hvor idelaet var å være kul, noe som vanskelig lot seg kombinere med å være korrekt og perfekt. Jeg var blek, småfet, fregnete, middels god på skolen, lite fysisk aktiv og det ble kranglet og skreket mye på hjemmefronten. I tillegg hadde jeg kronisk diarè, noe som medførte mange pinlige hendelser sosialt. Men jeg var kul og godt likt! Da forstod jeg ikke hvorfor, men i voksen alder har jeg reflektert litt, og kommet frem til at mye handlet om at jeg ikke følte noe særlig skam. På russeluen min stod det "Jallis", kodeordet vennegjengen hadde for akutt diarè. Da hadde alle jentene som oppgave å finne nærmeste egnede sted, sånn at Anette kunne gjøre sitt fornødne. For mange ungdommer hadde det vært fullstendig krise med 15-20 ukontrollerte toalettbesøk i døgnet. Jeg skal ikke idyllisere fortiden, og komme med en påstand om at alt var topp, men evnen jeg har til å kunne le av det absurde, og møte utfordringer med humor har vært et fantastisk verktøy. Dette har kanskje blitt litt nedtonet med årene, men jeg spøker fortsatt ofte med egne skavanker, noe som tar brodden av skammen som kunne ha oppstått. Det kan godt hende at jeg er født sånn, og ikke har blitt sånn, men jeg er uansett av den oppfatning at man kan trene seg bedre. Derfor skal du få seks nøkler som kan hjelpe deg på veien;
1. Sans for humor er på mange måter en holdning. Start med å bestemme deg for å legge merke til situasjoner rundt deg, istedet for å ha hele fokuset på tanker og bekymringer. Se på den smilende babyen i butikken, hunden som løper febrilsk etter ballen gjennom parken, et eldre par som holder hender etc.
2. Oppsøk aktiviteter som får deg til å le. Komedier på TV, stand-up-forestillinger, tegneserier (så mye jeg har ledd av Tegne-Hanne)!, eller følg morsomme folk på sosiale medier. Trenger du en kickstart finnes det også latterkurs!
3. Prøv å se på pinlige og ydmykende situasjoner med nye briller. Prøv å finne ironien, eller det absurde i hendelsen. Promping under yoga når det er helt stille og salen er full? Strålende! Nå er det fritt frem for de andre! Ps. I Østen er det stort fokus på å ikke stramme ringmuskelen til enhver tid, så her blir promping sett på som en bekreftelse på at du gjør diverse meditative øvelser korrekt!
4. Mange ganger står ikke katastrofetankene i stil med realiteten.Dette fører til at du forstørrer og dramatiserer hendelser som egentlig ikke er så viktige. Øv deg på realitetsorientering; hva vil konsekvensene i fremtiden være på grunn av denne hendelsen? Om det ikke er mer enn en god historie, er det da virkelig så farlig?
5. Å le av seg selv kan være ekstremt vanskelig for mange mennesker, spesielt for dem som har vært utsatt for erting eller ydmykelse i barndommen. Men å trene på å le av seg selv kan forbedre selvfølelsen og gjøre deg sterkere i møte med kritikk.
6. Øv deg på å få andre til å le. Sosiale relasjoner er den beste settingen for å utvikle en sans for humor. Vitser og morsomme historier som for folk til å le, styrker mellommenneskelige relasjoner.
Kilder:
Comments